Tittel: Verdt å vite [trur eg]
Tekst: Ragnar Hovland
Forlag: Gyldendal Tiden
Årstall: 2002
Antall sider: 132

Verdt å lese

Få forfattere har skrevet så mange bøker innenfor så mange forskjellige sjangrer som Ragnar Hovland. Han har gitt ut godt over 40 bøker i løpet av halvparten så mange år, og han har skrevet alt fra romaner, skuespill og dikt til dagbøker, minnebøker og reiseskildringer. Med sin seneste bok, Verdt å vite (trur eg), har Hovland gitt seg i kast med nok en spesiell sjanger: kunnskapsbøker for barn og ungdom. Fra de fleste andre forfattere ville dette vært en merkelig utgivelse. Når den kommer fra Hovland, virker den derimot helt naturlig.

Verdt å vite (trur eg) er på mange måter en enkel bok: Den er en samling korte, informative og humoristiske artikler om emner forfatteren mener det er verdt å vite noe om, ordnet i alfabetisk rekkefølge. I forordet skriver Hovland at forbildet for boka er de såkalte «kunnskapsbøkene» han selv hadde som liten, med titler som Verden omkring oss og Kunnskapsboka, der han kunne få svar på alt som foreldrene og lærerne ikke kunne fortelle ham. Hovland innrømmer imidlertid at den verden vi lever i, har skapt problemer for den tradisjonelle kunnskapsboka. Det fins for mye informasjon til at den kan samles i én bok eller av én forfatter, og derfor har han sett seg nødt til å gjøre et – subjektivt – utvalg.

Dermed blir ikke boka fullt så enkel likevel. Den er skrevet i en sjanger som gir seg ut for å være en objektiv og fullstendig oversikt over all verdens kunnskap, samtidig som forordet forteller rett ut at utvalget av kunnskap i høyeste grad er subjektivt. Denne motsetningen mellom det objektive og det subjektive går igjen i hele boka, til og med i tittelen: Det skråsikre og bedrevitende utsagnet «Verdt å vite» undergraves av den etterhengte parentesen «(trur eg)». Hovland får dermed fram at vi lever i en verden der hver enkelt selv må bestemme hvilken kunnskap som er viktig, samtidig som han får leseren til å sette spørsmålstegn ved tidligere kunnskapsbøker: Hadde de virkelig med alt? Og var ikke også de skrevet av forfattere som gjorde sine egne subjektive utvalg?

Den som er bevandret i Hovlands forfatterskap, vil raskt merke hvor subjektivt utvalget av kunnskap i Verdt å vite (trur eg) er. Som alltid opererer Hovland i grenselandet mellom den norske hverdagsvirkeligheten og den vestlige (særlig den amerikanske) populærkulturen. Han forteller oss om paraplyer, tog, skogen og kjærligheten, men også om Eminem, South Park og Monty Python. Hovland legger heller ikke skjul på at dette er en kunnskapsbok skrevet av en mann. Det er en klar overvekt av emner som tradisjonelt har appellert mest til gutter, slik som modellbygging, fotball og tegneserier, og jenter definerer han som «penare enn gutar og litt vanskelegare å bli klok på».

Går vi til de enkelte artiklene, finner vi nok en gang motsetningen mellom det objektive og det subjektive. Hovland har på den ene siden samlet inn en god del fakta om de fleste oppslagsordene. På den andre siden gjør han artiklene svært personlige ved å flette inn små fortellinger, barndomsminner og refleksjoner. Det er altså ikke bare kunnskap i Hovlands kunnskapsbok, men også følelser og stemninger. Den dominerende stemningen i Verdt å vite (trur eg) er humoristisk, som i følgende utblåsning til slutt i artikkelen om Mikke Mus:

    Om han berre ikkje var så perfekt! Om han berre kunne avsløre små svakheiter av og til (om ikkje anna så eit lite alkoholproblem)! Då trur eg nok at det lettare ville ordne seg med han og Minni også.

Men det er også plass til det stillferdige og melankolske:

    Og James Dean vil evig rusle åleine ned ei tom og mørk gate, med frakken tett saman i halsen og oppbretta frakkekrage, og med ein røyk i kjeften. Er du James Dean, så er dette nok.

Verdt å vite (trur eg) er altså ingen tradisjonell kunnskapsbok. Hovland undergraver tvert imot den selvhøytidelige kunnskapsboksjangeren ved å fylle boka si med et svært så subjektivt utvalg emner beskrevet på en personlig og kreativ måte. Dermed får han Verdt å vite (trur eg) til å fungere på flere nivåer samtidig. Vi kan lese de enkelte artiklene og fryde oss over de treffende beskrivelsene og den underfundige humoren. Men vi kan også heve blikket og tenke på hva denne boka forteller oss om så viktige temaer som kunnskap, objektivitet og sannhet. Kan man kreve så mye mer av en bok?



Skrevet av:
Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.