Tittel: Lappjævel
Tekst: Kathrine Nedrejord
Forlag: Aschehoug
Årstall: 2020
Antall sider: 199

Vergeløs i internatveldet

Lappjævel! kan gjerne inngå i forsoningsarbeidet som må til for å utvikle et mer oppmerksomt og forståelsesfullt forhold til samene.

I 2022 kommer konklusjonen fra Sannhets- og forsoningskommisjonen, nærmere bestemt «Kommisjonen for å granske fornorskingspolitikk og urett overfor samer, kvener og norskfinner». Den fikk sitt mandat av Stortinget i 2017. Sentralt i undersøkelsene står norsk skolepolitikk og det den førte til av forsømmelse, undertrykking og overgrep. Den historiske barneromanen Lappjævel! av Kathrine Nedrejord styrker oppfatningen av at hverdagen som møtte samer og kvener i internatskolene kan kalles kulturelt folkemord.

Handlinga er lagt til Finnmark rundt 1950. Sammol er formodentlig 7 år når faren går den lange veien til internatskolen med ham. «Om ikke mamma og jeg sender deg på skolen, kommer vi i fengsel», sier han.

På skolen overlates Sammol til en rektor og ei husmor som ikke snakker et ord samisk. Det første de gjør er å ta fra ham navnet sitt. Heretter heter han Samuel. På rommet råder kvenske Isko, en mobber i elitedivisjonen. Han har fritt spillrom. Den som ikke kan et ord norsk, kan heller ikke sladre. I timene lærer Sammol knapt noe som helst så lenge han ikke forstår språket. Slikt fins det liten nåde for. Det er fort gjort å bli straffa for ting du ikke har forstått. Både læreren og medelever lar ham skjønne hvor dum han er.

Kildemateriale

Historier fra samisk skolegang er mildt sagt underfortalt. Nedrejord har likevel hatt et sterkt kildemateriale å la seg inspirere av. Svein Lund har kommet sannhetskommisjonen i forkjøpet som redaktør for seksbindsverket Samisk skolehistorie (Davvi Girji 2005–2013). Bøkene er ledsaga av internettsider som formidler innsamla kildemateriale – også det som ikke har fått plass i bøkene. Her fører lærere, bestyrere, foreldre og tidligere elever ordet. Det er rystende lesing: fysiske avstraffelser lenge etter at forbudet i skoleloven kom i 1936. Konkurranse mellom hver enkelt husmor ved de statlige internatene om hvem som kunne drive kjøkkenet billigst.

Også Ingjerd Tjelles dokumentariske Bortsendt og internert (Polar 2000) er verdt å nevne.

Blant skjønnlitterære forfattere forteller Ellen Hofsø godt om kvener i den historiske ungdomsromanen Elvesang (ČálliidLágádus 2017) og oppfølgeren Soldråper (2020). Hun har lagt handlinga hundre år før Sammols 1950-tall. Også hennes hovedperson Kaarina blir nekta å snakke sitt eget språk på skolen, men det skal fortsatt gå mange år før undertrykkelsen blir like systematisk som den Sammol møter. Sjøl om Nedrejord skriver for yngre lesere enn Hofsø, er Lappjævel! den klart mørkeste boka.

Ubehagelig lesning

Sammol blir undertrykt på i alle fall tre måter. Han er utlevert til en pedagogikk han umulig kan lære av. Han er offer for en fornorskingspolitikk der skolens autoriteter mente at de hjalp ungene ved å nekte dem å snakke sitt eget språk til og med på fritida. Og han blir utsatt for overgrep av både lærere og medelever. Det Sammol lærer på skolen, er at han og kulturen han kommer fra er lite verdt.

Visst er det relevant å fortelle et så mørkt kapittel av norsk og samisk historie for barn fra ni år selv om dette er i overkant av hva en niåring makter å lese sjøl (Aschehoug angir 9-13). Å kjenne historien, bidrar til å bygge en norsk identitet med større ydmykhet – og en samisk identitet med større selvrespekt. Få er vel mer opptatt av rettferdighet enn nettopp denne aldersgruppa.

Nedrejord er sjøl samisk og har tidligere skrevet for både ungdom og voksne. Når hun her henvender seg til yngre lesere, skriver hun med stort nærvær. Sammol får føre ordet. Vi får ikke vite mer enn han vet, unge lesere vil ikke forstå stort mer enn han forstår. Å føle på uretten han opplever, gjør det prekært å lese videre for å finne ut hvordan han skal klare seg.

Mange kjenner nok til det brutale internatlivet slik Roald Dahl har beskrevet det for barn i memoarboka Gutt (Gyldendal 1986). Forskjellen er at han forteller om sin engelske kostskole i tilbakeblikk – fra en trygg posisjon der det tydelig går fram at han har klart seg godt. Nedrejord lar ikke leserne slippe så lett. Hun lar Sammol fortelle i nåtid og gjør hans sårbarhet til vår. Dilemmaet er åpenbart: Gjør hun det for enkelt for Sammol, bidrar hun til å underslå historiske realiteter. Gjør hun det for tungt, støter hun leserne fra seg. I hele 60 sider er Sammol fullstendig utlevert til internatveldet før det viser seg at han – kanskje – har en alliert i læreren. Etter hvert utstyrer hun ham med en klassekamerat som delvis forstår ham – og et talent.

Det er dristig. Like dristig er det å gi leserne en hovedperson som er yngre enn dem sjøl. Sammol veksler i litt for stor grad mellom det umodne og det reflekterte. Enkelte lesere vil nok avskrive ham som barnslig der han leter skolen rundt etter læreren som er avskjediga. Teksten gir mer der han virker i overkant moden for alderen. Det er for eksempel kostelig å lese om forundringen hans over hvor fattig det norske språket er som bare holder seg med fire årstider. Men så lenge vi har med en såpass ung forteller å gjøre, må nødvendigvis perspektivet på urettferdighetene bli begrensa.

For en eldre leser – gjerne i videregående skole – eller en voksen som leser høyt, er det desto mer å ta tak i: Behandler læreren Sammol ekstra strengt fordi sønnen til rektor er blant elevene i klassen? Er den nye læreren en typisk representant for norske lærere eller er hun heller litt gal? Er det sånn også i dag at mobbing lett passerer under lærerens radar når ukvemsord er framsatt på et språk læreren ikke forstår? Blir fortsatt norske elever bedre tatt vare på av lærerne enn barn med utenlandsk opprinnelse?

Ettervirkninger

Antakelig er dette ei bok som gjør mest vondt å lese for voksne. Vi har mer livserfaring enn målgruppa og vil derfor se langt større konsekvenser av ydmykelsene Sammol opplever. Når Sammol rømmer og endelig møter foreldrene igjen, aner jeg – med mitt voksenblikk – en tilknytningsskade. Men heller ikke barneleserne skånes for de seinskadene mange samiske barna fikk.

Nedrejord lar Sammol gå omtrent et halvår uten å se foreldrene sine selv om det visstnok var sjelden at elevene gikk mer enn seks uker av gangen på skolen på denne tida. Dermed oppnår hun raskere den effekten flere år på internat ofte ga, nemlig at barna begynte å oppleve kulturen hjemme som fremmed. Tilbake hos foreldrene har han glemt ferdigheter som trengs i reindrifta. Han kløner med lassoen og forstår ikke alle orda faren bruker. Skolegangen har gjort ham mindre skikka til yrket han seinere skal leve av. Og aller verst: Det fins ikke lenger noe sted han opplever som hjemme. Det er godt gjort å lage en slutt på dette som er til å leve med – både for Sammol og leserne.

Etter endt lesing la jeg merke til at sjøl baksideteksten presenterer Sammol som Samuel – slik vanen er med å fornorske samiske navn. Jeg tror den største komplimenten jeg kan gi ei bok, er at den endrer blikket jeg ser med.

 



Skrevet av:
Kommentarer