Tittel: Dobbeltgjengeren
Tekst: Scott Westerfeld
Oversetter: Magne Tørring
Forlag: Vigmostad & Bjørke
Årstall: 2021
Antall sider: 413

Verken skremmende eller fengende

Lesere som kjenner Uglies-universet fra før og likte det de leste i Westerfelds forrige serie, kan antakelig få glede av denne boka. Alle andre kan styre unna.

Jeg har ikke lest Uglies-trilogien (kvartetten hvis vi regner med Extras) til Westerfeld, og kjenner bare bøkene av omtale. Handlingen i Dobbeltgjengeren utspiller seg i samme univers, men så vidt jeg forstår er personer og intriger nye. Det skulle altså være mulig å lese denne boka uten å kjenne til de andre bøkene. Og ja, det er mulig, men jeg finner såpass mange grunner til å ikke anbefale boka, at jeg heller vil foreslå at nye lesere begynner med Uglies, den første boka i serien (kanskje det hjelper) – eller kanskje heller finne en annen serie å engasjere seg i.

Nedenfor følger noen av mine viktigste innvendinger:

Fiksjonsuniverset er vanskelig å visualisere og forstå

Handlingen i starten av boka utspiller seg i et klinisk og høyteknologisk framtidsmareritt. Det er kanskje meningen at leserne verken skal kunne visualisere denne verdenen av svevende bygninger eller kjenne lukten av natur – siden den ikke eksisterer. I stedet må man prøve å forestille seg hva som skjer når løftemagnetene makser ut, hvordan panserhansker med trykkluftdyser ser ut, eller hva egentlig suborbitale dronetransporter er for noe. Mange tilsynelatende sentrale begreper blir aldri forklart skikkelig, men det skyldes kanskje at dette er etablerte begreper for kjennere av Uglies-universet. Jeg skulle gjerne fått en god forklaring på hva tankeregnet, grumsinger og rustlinger er for noe (selv om jeg antakelig kan gjette meg til det). Men jeg merker også at jeg egentlig ikke bryr meg.

Premisset for intrigene er vanskelig å akseptere

De to sentrale karakterene i boka er tvillingsøstrene Rafia og Frey. Rafia er født noen minutter før Frey og er derfor arving til riket, svært populær og også et yndet attentatmål. Derimot vet nesten ingen at Frey eksisterer, og hun stepper inn og spiller søsteren i farlige situasjoner. Opplegget er iscenesatt av den grusomme og diktatoriske faren, som søstrene hater. Freys identitet må på død og liv holdes hemmelig. All handling og spenning springer ut av dette grunnpremisset. Blir det avslørt at Rafia egentlig er to, rakner alt. Forstå det den som kan. Det er selvsagt nyttig å ha en opplært drapsmaskin som stedfortreder, men at denne hemmeligheten skal være så vanvittig viktig å holde hemmelig, står ikke til troende. Det viser seg snart at Frey kan ofres, og faren gjør det da han sender henne til et naborike som gissel. Like etter utsletter han slottet og førstefamilien (men klarer ikke å drepe Frey). Var det det hun skulle brukes til, etter år med kamptrening og dobbeltgjenger-spill for galleriet?

Høyteknologiske våpen løser alle problemer

For meg må minst de følgende tre reglene følges for at fortellingen skal være spennende: 1. Leserne må engasjere seg i hovedpersonen. 2. Hovedpersonen må ha et tydelig og livsviktig mål. 3. Målet må være vanskelig (egentlig «umulig») å nå. Dobbeltgjengeren svikter på alle disse tre kriteriene. Hovedpersonen Frey blir aldri tydelig, hun er ikke spesielt sympatisk og egentlig ganske uinteressant som søsterens stand-in. Målet hennes er heller ikke tydelig i starten, men etter hvert vokser ønsket om hevn fram, og da blir det lettere å engasjere seg. Søsteren skal befris fra farens kontroll, og farens skrekkregime skal veltes.

Kanskje det er på punkt tre at Westerfeld svikter mest. Det er lett å forstå at det ikke er enkelt å beseire faren ettersom han rår over fiksjonsuniversets sterkeste krigsmakt. En geriljakrig mot overmakten burde være det perfekte spenningsplottet, men dessverre dukker det stadig opp nye og avanserte våpen blant opprørsstyrkene, og kampen blir dermed mye mindre interessant. Allerede på første side har leserne blitt kjent med Freys favorittvåpen pulskniven. Et godt utgangspunkt, tenkte jeg: Frey med en kniv mot en attentatmann med automatvåpen. Dessverre er ikke pulskniven en vanlig kniv, men en slags varmluftsrakett-boomerang som pulveriserer alt den treffer. Gjesp! Og mot slutten, da Frey og hennes geriljatrupp trenger inn i hovedkvarteret til faren, viser det seg plutselig at en av geriljalederne har en pulslanse som kan hogge ned granittsøyler. Hvor kom det våpenet fra? En annen har en nanospray som deaktiverer spionstøvet (slik at de ikke blir oppdaget). Jaja. Her finner Westerfeld opp våpen og verktøy han trenger underveis, så slipper han å dikte opp noe virkelig originalt og overraskende.

Ingenting er viktig

Det virker som Westerfeld prøver å si noe om at det er viktig å være seg selv, og ikke bare være kopier av andre. Ja, men det har man lest mer overbevisende om i andre bøker. Det flate språket med enkelte pompøse anslag underbygger bare klisjeene. Kanskje forfatteren vil advare om hva en gjennomteknologisert framtid kan gjøre med oss mennesker? Tja. Snarere tvert imot virker det som han finner glede i å konstruere dette merkelige framtidsuniverset som er umulig å se for seg, og som er uten lukt og uten farger. Det er fristende å anbefale ham å putte bokideen inn i «hullet i veggen» (et nanostøperi som tilsynelatende finnes overalt i fiksjonsuniverset, til og med i provisoriske geriljaleirer i fjellene) og håpe at det kommer ut noe bedre. I boka kommer i hvert fall både nydelige kjoler og annet praktisk utstyr ut. Kanskje det også finnes en bedre bok der inne i nanostøperiet.

 



Skrevet av:
Kommentarer