Mitt barnebokminne - av Jostein A. Ryen, lærer og kritiker på barnebokkritikk.no
Den hemmelighetsfulle øya
Jules Verne

Verne, Jules: Den hemmelighetsfulle øya

Magien var ikke død

Nylig fikk jeg en overraskende anledning til å lese Jules Vernes Den hemmelighetsfulle øya på nytt, kanskje 20 år jeg leste den for første gang. Det var en underlig opplevelse. Jeg har et vagt minne fra barndommen om at jeg slukte denne boka. Side etter side ble fortært i en drepende fart. Hemmeligheten til den hemmelighetsfulle øya kunne ikke bli avslørt fort nok. En innebygd robinsonade, der fem rømlinger fra de amerikanske nordstatene strander på en øde øy i Stillehavet, holdt i og for seg på spenningen underveis, men det var hele tiden de små, men meget mystiske hendelsene som pisket den unge leseren fram. Jeg husker også vagt at selve overraskelsen, den store avsløringen, var en liten nedtur. Boken holdt kanskje ikke helt det den lovte?

I rollen som lærer for fem barneskoleelever på den norske skolen i Mali leste jeg altså nylig Jules Vernes berømte bok lest igjen – høyt under elevens lunsj. Og mens den voksne leser jobbet seg gjennom teksten, og vagt mintes – og undret seg over – gylne leseøyeblikk som barn, utspilte det samme eventyret seg rett foran øynene mine: Ungene var helt hekta. Lunsjene ble lengre og lengre (og friminuttene kortere og kortere). Hvordan klarte egentlig ingeniøren hele tiden å komme opp med geniale løsninger på tilsynelatende uløselige problemer? Hvilket fantastisk dyr kunne drepe en dugong (en sjøku på 2000 kg.) med et eneste hogg? (Her styrtet elevene bort i hylla for å lete i dyrebøkene etter sjøkuenes naturlige fiender.) Og hvem sendte sjørøverskuta i lufta med noe som bare kunne være en torpedo? Ungene undret seg, spurte og grov, og pisket meg fram – ubønnhørlig.

I mitt stille sinn tenkte jeg mens jeg leste side opp og side ned med ingeniør Cyrus Smiths tekniske og smått traurige utlegninger: Var det dette som trollbandt meg? Var det alt? Og foran meg satt fem ivrige gutter som med all mulig tydelighet fortalte meg at magien ikke var død.

Takk til Norsk barnebokinstitutt for avbildningen av forsiden. Boka fins i instituttets samling.



Skrevet av:
Kommentarer