Mitt barnebokminne - av Bjørn Ingvaldsen - Arks barnebokpris 2004
Brains Benton og kidnapperne
Charles Spain Verral

Boka fins i Norsk Barnebokinstitutts samling.
Første gang utgitt 1970

Verral, Charles Spain – Brians Benton og kidnapperne

Om Brians Benton og kidnapperne

Joda, det høres ut som ei drittbok. Og det er det også. Jeg prøvde å lese dem på nytt for å skrive denne omtalen men orket ikke. Den er fæl! Men en gang jeg slukte den.

Egentlig handler dette like mye om en sjanger som ei bestemt bok. Men det er historien om Brians Benton jeg husker aller best. En genial gutt som sammen med kompisen Jimmy, eller Agent 3 som er kodenavnet hans, oppklarer alvorlige forbrytelser politiet er maktesløse overfor. Trenger Brians noen tekniske duppedingser lager ham dem av gamle støvsugere og platespillere. På den måten har gutterommet blitt et høyteknologisk laboratorium verdig en James Bond-film. Røntgenapparater og avansert avlyttingsutstyr ble hentet frem fra skuffer og skap. Det er vel knapt nødvendig å røpe at kidnapperne fikk den straffen de fortjente og at den ulykkelige rike gutten ble reddet i siste liten.

Språket i boka er preget av dette er skrevet i USA på 60-tallet og oversatt til norsk noen få år seinere. Kraftutrykkene er ”milde måne” og ”store kineser”. Guttene bor i drømmelandet, det hvite suburbia, med mor som skal på møte i hagelaget mens hushjelpen har kaker og melk klar hver gang detektivene trenger næring. Banditter er skjeggete og mørke og bilene store. Og alle barn har telefon på rommet.

Det var ikke få ganger gutterommet hjemme i Odda også ble hovedkvarter for et detektivbyrå. Men de tekniske hjelpemidlene besto av ei lommelykt og mammas broderlupe. Det mest avanserte jeg klarte å få til av gamle mixmastere og radioer var ei kasse med skrot. Ikke at det gjorde noe. Ingen jeg kjente ble noen gang kidnappet eller utsatt for meksikanske pengeutpressere. Selv ikke hvit slavehandel var vanlig i Indre Hardanger i 1972. Men jeg fant på fine dekknavn for meg og mine kumpaner. ”Professor X” og ”Doktor Fido” hørtes veldig skummelt ut, i hvert når det ble knurret frem mellom sammenbitte tenner med tannregulering.

Jeg skrev at dette handler om en sjanger. Det var slike bøker jeg likte å lese. Hardyguttene klarte alltid å finne igjen sin far som satt fanget hos slemme banditter. Norman Conquest, alias Den Muntre Desperado, drev gjøn med politiet og oppklarte en hver forbrytelse. Bøkene var skrevet på samlebånd, handlingen var alltid den samme og alle heltene var geniale.

Alle trenger noen helter. Noen å se opp til. Enten de er levende eller fiktive. Mine helter var like troverdige som Donald Duck og Fantomet. Noen ganger savner jeg dem.



Kommentarer