Tittel: Vesle-Hjalmar og vinterslottet
Tekst: Brit Karin Larsen og Liv Andersen
Illustratør: Torill Marø Henrichsen
Forlag: Omnipax
Årstall: 2009
Antall sider: 93

ISBN 82-530-3222-7

Vesle-Hjalmar og vinterslottet

FRYKTEN FOR DET FREMMEDE

Høytlesningsboka om tatergutten Vesle-Hjalmar beveger seg mellom pedagogikk og fortelling, romantisering og svartmaling, gjenkjennelsen og det eksotiske.

Misjonen! Vesle-Hjalmar følte at hjertet hoppet bare han hørte ordet. […] Ja, tenk om misjonen plutselig kom kjørende i de store, svarte bilene sine og tok dem med makt, alle sammen?

Tatergutten Vesle-Hjalmar i Vesle-Hjalmar og vinterslottet var ikke alene om å frykte Norsk Misjon blant Hjemløse (NMH). Fra 1900 til 1970 tok NMH «hånd om» mer enn 1500 taterunger. Det er godt dokumentert, blant annet gjennom Bernt Eides prosjekt «Nasjonens barn», at NMH og den norske staten skilte barn og foreldre, steriliserte kvinner, tvangsinnla og lobotomerte i den hensikt å utradere romanifolket fra norsk jord. Denne etniske rensningen, som fortsatte like iherdig i tiår etter Holocaust, er et skammens kapittel i norsk historie.

Den brutale norske assimileringspolitikken danner bakteppet både for billedboka Vesle-Hjalmar og kilden (2001) og den nye høytlesningsboka om Vesle-Hjalmar og familien hans. En kan derfor bli overrasket over hvor trygg Vesle-Hjalmars barndom framstår i de to fortellingene. Tatergutten har mange omsorgsfulle voksenpersoner rundt seg, en rotfestet gudstro og en livlig fantasi. Skepsisen til bøndene og det norske kristenfolket ligger hele tiden og vaker i bakgrunnen, men forfatterne har bestemt seg for å holde det vonde på en armlengdes avstand. De formidler i stedet taterfolkets språk og kultur, uten å gi konflikten med storsamfunnet hovedrollen.

Et pedagogisk prosjekt
Begge forfattere har engasjert seg i taternes skjebne tidligere. Britt Karin Larsen er kjent for sin romantriologi om det reisende folket, og hun har inngående kjennskap til de norske taternes historie. Liv Andersen (tidligere Liv Borge) er selv av taterslekt og har skrevet både skjønnlitterært og dokumentarisk om romaniskjebner. De to forfatternes barnebokprosjekt bærer tydelig preg av engasjementet deres, og er nok først og fremst pedagogisk motivert. Dette er en historie norske barn bør ha kjennskap til!

En slik pedagogisk intensjon understrekes av de forklarende og kontekstualiserende etterordene i begge bøker, og av det lille knippet med romaniord som blir oversatt på de siste sidene. Den realistiske og konkrete handlingen i begge bøker kan dessuten lett brukes til formidling av historisk kunnskap. Heldigvis er ikke dette inntrykket entydig. Den barnlige synsvinkelen til Vesle-Hjalmar tilfører både fantasi og dramatikk til fortellingen, og de poetiske refleksjonene til bestemoren bidrar også til at teksten løftes over det rent pedagogiske.

Det samme kan ikke sies om Torill Marø Henrichsens stivt realistiske illustrasjoner. De stereotypiske bildene av den mørke tatergutten og den lyse bondejenta gjør ingen forsøk på å utdype eller fortolke teksten, og de trekker utgivelsen ned.

Tilpasset konfliktstoff
I billedboka fra 2001 er konflikten med den norske befolkningen skjøvet helt ut i periferien av fortellingen. Her handler det først og fremst om romanifolkets spøkelsesfortellinger og naturmystikk, samtidig som boka tegner et bilde av taternes sommerlige hverdagsliv på midten av 1900-tallet. I den nye høytlesningsboka har vinterkulda satt inn, og familien frykter at de skal fryse i hjel hvis ikke bøndene gir dem husly. Taternes utsatte posisjon blir dermed tematisert i større grad, også gjennom Vesle-Hjalmars angst for å begynne på skolen og gjennom vennskapet med den engleaktige prestedatteren Helena. Kanskje er det meningen at Vesle-Hjalmar skal vokse med leseren sin?

Konflikten er nokså forsiktig tegnet i denne nye utgivelsen også. En typisk scene: Når Helena husker at hun skal passe seg for taternes lus, flytter hun seg instinktivt et stykke bort fra Vesle-Hjalmar på leksebenken. Hun unnskylder seg med det samme, men Vesle-Hjalmar blir likevel såret og kan fortelle at det tvert imot er bøndene som har lus:

–Taterne er mye rensligere enn bøndene. Hvis en bonde har vært på besøk på teltbakken om sommeren, så koker vi den koppen som bonden har drukket av. Bare for å slippe smitte. Ja, det er mange som kaster de koppene også, for sikkerhets skyld!
Nå ble Helena stille. Så kom det: – Den dagen vi hadde lekt og jeg ble tørst, og moren din ga meg en kopp med vann, kastet hun koppen etterpå da?
Nå skjønte Vesle-Hjalmar at Helena også følte seg såret.
– Nei, sa han fort, – det gjorde hun ikke. Den koppen har vi fremdeles, den.

Den godhjertede prestefamilien til Helena sørger for at Vesle-Hjalmars familie overlever vinteren. I tillegg sørger de for at Vesle-Hjalmar får begynne på skole – noe Hjalmar både vil og ikke vil. Det er på skolen konflikten mellom romani og nordmenn blir mer enn bare ord. For selv om læreren er velmenende, er det flere av guttene som har lært at taterne ikke er til å stole på, og Vesle-Hjalmar havner raskt i slagsmål. Romanifolkets skepsis mot de bofaste kommer også tydelig fram. Det ligger mye forrakt i måten taterfamilien omtaler buroene på, og det antydes at det er greit å stjele fra folk som ikke vil gi dem husly. Det skal samtidig svært lite til før taterne kan regne med å bli kjeppjaget av gårde til neste bygd. En antydning om tjuveri er alt som skal til.

Vesle-Hjalmar og vinterslottet ender lykkelig, og denne slutten opplever jeg som potensielt problematisk. «Lykken» består nemlig i at Vesle-Hjalmar får fortsette på skolen, at han som voksen bygger hus til familien sin (som i praksis blir bofaste), og at han gifter seg med Helena. Det er et paradoks når denne boken, som har brukt mye tid på å vise leseren hvordan taterne trives med sin kultur og sitt levesett, ender opp med å sette likhetstegn mellom bondekultur og lykke. En kunne nesten forledes til å tro at taternes assimilering var den eneste og beste løsningen.

Gjenkjennelsen
Britt Karin Larsen og Liv Andersen forteller om noe fremmed og fjernt, både i tid og kultur. De skaper et troverdig bilde av den lille taterfamilien gjennom språket og handlingene deres. Samtidig er det ikke avstand som preger opplevelsen av denne boka. Fordi det hele formidles gjennom blikket til en sjuåring, er det også mange lett gjenkjennbare elementer. Alle vet hva det vil si å fryse, alle vet hva det vil si å føle seg utenfor, finne seg en venn, gå på skolen, glede seg til jul – og alle vet hva det vil si å være redd for det som er fremmed.

I norske barnebøker har taterne lenge vært for eksotiske innslag å regne, de har vært bipersoner og gjenstand for elendighetsbeskrivelser. Sammenlignet med andre land har vi måttet vente på en hovedperson som Vesle-Hjalmar – en tater vi kan identifisere oss med. Kizzy i Rumer Goddens engelske klassiker The Diddakoi var blant de første, og hun kom mellom to permer allerede i 1972.

Selvsagt kan vi si at Vesle-Hjalmar og vinterslottet skjønnmaler de norske taternes skjebne, spesielt i bokas lykkelige slutt. Det fins andre barne- og ungdomsbøker om det reisende folket som vier adskillig større plass til kompleksitet og konfrontasjon. Det gjelder for eksempel svenske Katarina Taikons serie om taterjenta Katitzi, og danske Anders Johansens serie om Raklo. Men hvis vi nå skal følge Hjalmar videre i nye bøker, kan det jo være at konflikten spisser seg til? Hvem vet?



Skrevet av:
Kommentarer