Vestly, Anne Cath.: Knerten gifter seg

Noen som er der

På den tiden jeg så smått begynte å lese selv, en gang midt på 1960-tallet, var det Knertenbøkene til Anne Cath Vestly jeg grep fatt i. I dag husker jeg knapt noen av de andre bøkene mine fra den tiden, det måtte være Asbjørnsen og Moes eventyr, som var en selvfølge i de fleste hjem. Knertenbøkene traff meg i min tid, for å si det slik, og jeg husker spesielt godt Knerten gifter seg fra 1964.

Sannsynligvis ble jeg lest høyt for om Knerten og Lillebror i begynnelsen, for så å begynne å stave meg møysommelig gjennom på egenhånd. Siden gikk det fortere og bøkene ble lest flere ganger, lenge etter at jeg hadde vokst fra hovedpersonen Lillebror i alder (Treroten Knerten har jeg ennå ikke tatt igjen, han var minst 100 år gammel allerede på sekstitallet). Vestlys språk er enkelt og effektivt og hun maler opp hverdagslige situasjoner som jeg den dag i dag har null problemer med å tro på.

Vestly startet ut med serien om Knerten og Lillebror i 1962, etter å ha gjort unna blant annet serien om Ole Aleksander Filibom-bom-bom i femtiårene og flere av bøkene om Mormor og de åtte ungene på femtitallet og tidlig sekstitall. Etter de fire første Knertenbøkene kom Aurorabøkene, der mamma jobbet ute og pappa var hjemme med barn, noe som var i overkant eksotisk for en temmelig beskyttet pjokk fra Oslo Vest hvis familiære setting var hjemmeværende mor, og far som gikk på kontoret om morgenen og kom hjem til ferdig middag klokken fem. Men om jeg ikke leste Aurorabøkene, så må jeg ha hørt på barnetimen til langt uti sekstiårene, for også dette universet har jeg et forhold til.

I Knerten gifter seg bor Lillebror og familien i eget hus. Faren er handelsreisende i kjoler og ofte borte i uker i strekk. Moren må holde hjemmet sammen, og selv om hun egentlig skulle være hjemmemamma, må hun jobbe litt hos kjøpmannen for å hjelpe til med å betale huslånet det første året. Men så blir det til at hun fortsetter, for hun liker det så godt! Det betyr enkelte praktiske utfordringer som at Lillebror må være med på arbeid og storebror Phillip må hjelpe til med å lage middag. Etter et uhell på sykkelen på vei hjem fra arbeid ender mor på sykehus, og etter dette skjønner hun at hun kanskje trengs mest hjemme. Hun bestemmer seg for å slutte i jobben inntil videre.

At mor endte hjemme igjen lød antakelig som søt musikk i mine ører. Men det var også andre ting som gjorde at jeg identifiserte meg med Lillebror: Han har storebroren Phillip han ser opp til. Men Phillip er så mye eldre at han ikke duger særlig som lekekamerat, men han er der når det trengs. Han kan i motsetning til Lillebror sette over poteter og er hjemme når både mor og far er ute av huset.

I Knerten gifter seg går Philip på realskolen, mens Lillebror ikke har begynt på skolen i det hele tatt. Selv hadde jeg tre storebrødre som stort sett var på farten og drev med sitt. Den største drakk øl, den nest største fløy med jentene og den siste spilte i band. En etter en forsvant de ut i natten, mens jeg måtte legge meg tidlig og lese på sengen. Da var det greit å ha Anne Cath Vestly å ty til.

Mange barnebokforfattere har med hell gitt sine hovedpersoner et dyr, en dukke eller en ren fantasifigur som snakker, et nyttig grep for å få frem deres fantasiverden uten å måtte ty til lange refererende partier. Knerten er blant mine favoritter i denne sjangeren. Det fine med treroten Knerten er at han både er håndfast natur og en fantasifigur på en gang. Og jeg har stor sans for Knertens personlighet, sta og litt mistenksom som han er, men lojal til tusen.

Jeg kan her og nå avsløre at Anne Cath Vestly har satt direkte spor i minst en av mine voksenbøker. I Kongens Løv fra 2000, en oppvekstroman der jeg fritt og uten blygsel blander selvbiografiske elementer med fri fantasi, har jeg latt filledukken Bastian få talegaver som minner om Knertens. Ja, om de ikke er fjerne fettere, så er de i hvert fall brødre i ånden. Så er det sagt.

Om ikke Lillebror i Knerten gifter seg står overfor de aller mest dramatiske begivenheter unger kan oppleve, er han en hverdagshelt som gjør det beste ut av tilværelsen uten å klage, selv når moren kommer på sykehus. Å være alene trenger ikke å være så ille alltid, bare man har noen å gå til når det trengs. Lillebror har Snekkeren å gå til, og Knerten er der alltid med sine underfundige kommentarer. Skjønt han blir litt mer opptatt når kona Karoline og Lille-Knerten begynner å kreve sitt.

Da jeg nylig leste boken på ny, slo det meg at den nettopp handler mye om å være noe for hverandre, om å ta ansvar selv om man ikke er i familie med hverandre. Lillebrors gryende venn Lille-Bjørn blir tatt vare på av den allestedsnærværende tante Rundtomkring når farmoren hans blir syk og ikke lenger kan ta omsorgen for ham mens moren og faren er til sjøs for å tjene penger til egen leilighet. Snekkeren er også Lillebrors venn, og han trår til når det gjelder for Lillebror. (Men mon tro om han ikke får mye tilbake også, for snekkeren bor alene, og sønnen er «borte i Amerika non stand» og har tydeligvis ikke tenkt til å gi lyd fra seg på en stund). Når Knerten får seg en ufrivillig lastebiltur langt oppi Nordbygda, sørger kjøpmannen for at kjøpmannskollegaen der, Larson, ordner opp i saken. En fremmed mann kjører mor, Lillebror og Philip på sykehuset når mor ha kjørt av veien på glattføret. Han venter der og kjører guttene hjem igjen til huset. Og når den pliktoppfyllende storebror Phillip dagen etter ikke vet annen råd enn å ta med Lillebror på skolen, ender Lillebror opp sovende på kontoret til en snill rektor.

Så det handler ikke så rent lite om å være alene, om å ha en venn, om at vi trenger hverandre for å komme oss gjennom hverdagene. I dag kaller man visst det siste for «nettverk». I Knerten gifter seg er dette bare noe naturlig som ikke blir gjort et stort nummer ut av.

Takk til Norsk Barnebokinstitutt for bildet av forsiden. Boka fins i deres samling.