Vet ungdommene selv best?

De fem nominerte bøkene er May Lenda av Marte Aune, Katakombens hemmelighet av Tom Egeland, Den onde arven av Thomas Enger, Det er her jeg skal være av Hilde Hylleskaar og Svarte-Mathilda III av Tor Arve Røssland.

En av de fem aktuelle forfatterne kommer til å få tildelt Uprisen på litteraturfestivalen på Lillehammer i mai, og sjansen er stor for at prisvinneren kommer til å takke og være ekstra glad for å få nettopp denne prisen – en pris fra leserne selv.

Og det er riktig nok. Ungdommer har lest, anmeldt, nominert og skal til slutt velge sin favoritt blant fjorårets ungdomsbøker. Det er foreningen !les og litteraturfestivalen på Lillehammer som står bak Uprisen, og at det er en stor lesedugnad som løfter mange unges kompetanse på samtidslitteratur er det ikke tvil om. Mange norsklærere griper sjansen til å bruke ny litteratur og sette arbeidet med den i en meningsfylt sammenheng.

Pristildelinger, utvalg og juryarbeid vil alltid være omdiskutert – og det skal det også være. Åpenhet om prosessen er et gode, og det er interessant å følge arbeidet med Uprisen, ikke minst de over seks hundre anmeldelsene skrevet av ungdommer. Her finner vi både dedikerte lesere som har falt pladask for en bok og formulerer begrunnelsene sine godt, og vi finner nådeløst ærlige eller halvhjertede omtaler av bøker som er påtvunget sine motvillige lesere.

Til spørsmålet om det er forskjell på ungdommers smak og anmeldernes foretrukne ungdomsbøker er svaret ja. Ja, men ikke nødvendigvis.  En leserpris er grunnleggende annerledes enn en kritikerpris. Et nylig eksempel er P2-lytternes romanpris, som på lørdag ble tildelt Agnes Ravatn for boka Fugletribunalet, en roman som har fått blandet mottagelse av kritikere.

Ser vi på Uprisens historie har vinnerne gjerne hatt sterke innslag av leservennlig action og humor, som for eksempel Terje Torkildsens Dystopia-bøker, som har vunnet prisen hele to ganger. Torkildsen sier selv at han skriver bøker for de som ikke har lyst til å lese, og spekker bøkene med fengende handling. Det er likevel ikke slik at sex, action og annen moro nødvendigvis seiler forbi kritikerroste bøker. I fjor delte for første gang to forfattere Uprisen med to forholdsvis lavmælte bøker: Nærmere høst av Marianne Kaurin og Sammen skal vi holde himmelen av Ellen Fjestad. Begge forfatterne var debutanter og fikk mange positive anmeldelser. Nærmere høst vant også Kulturdepartementets debutantpris.

De fem nominerte bøkene til Uprisen er valgt ut på grunnlag av anmeldelsene som er skrevet og lagt ut. Ikke så uventet er flere spenningsbøker blant de nominerte. Både Katakombens hemmelighet og Den onde arven er spenningsbøker skrevet av forfattere som også skriver spenning for voksne. Katakombens hemmelighet har vunnet en annen leserpris, nemlig ARKs barnebokpris for 2013, og en av forklaringene på det er nok at Egeland har spekket boka med dramatikk og historiske mysterier etter samme formel som i voksenbøkene hans. Den onde arven er mer klassisk spenning, mens Svarte-Matilda III er en klassisk grøsser, som også fyller opp nynorskkvoten.

Mens de tre mannlige forfatterne skriver i ulike sjangre innen spenning, skriver de to kvinnelige nominerte realistiske og problemorienterte bøker. Det er her jeg skal være handler om ei ung jentes prosess med å bearbeide en traumatisk hendelse, og i May Lenda er mobbing og psykiske problemer tema. May Lenda er definitivt overraskelsen blant nominasjonene. De andre bøkene er utgitt på større og anerkjente forlag, mens debutanten Marte Aune har gitt ut boka på Publica forlag. Publica har et mer utradisjonelt konsept der forfatteren forplikter seg til å være med å selge boka. Marte Aune er bare nitten år, og boka har ikke fått mye oppmerksomhet i utgivelsesåret, men den falt tydelig i smak hos leserne. Det er gledelig at nye stemmer når gjennom, og Uprisen bidrar til det fordi den per definisjon gir hver eneste, norske utgitte ungdomsbok oppmerksomhet og lesere, også såkalt smal litteratur og forfattere uten markedsapparat.

Uprisen genererer økt lesing og arbeid med litteratur i skolen, noe man får et godt bilde av gjennom å lese alle anmeldelsene. De viser at de litterære samtalene finner sted, at ungdommer er reflekterte, forskjellige og i ulik grad klarer å uttrykke hva de mener.

Å spå en vinner er ikke lett. De nominerte bøkene skal gjennom en grundig prosess hos de sju juryklassene som er spredd utover landet før vinneren endelig kåres. De kan velge fra en variert og balansert liste med bøker. Vi må ha tiltro til at det arbeides seriøst blant juryklassene og at bøkene behandles grundig enten de er krevende å trenge inn i eller er mer åpenlyst handlingsdrevet. Å sammenligne og rangere bøker er uansett en øvelse uten fasit. Tidligere nominasjoner og tildelinger har vist at ganske så ulike bøker kan bli nominert til og vinne Uprisen. Ungdommene skal gi sin egen og ærlige og begrunnede mening uten å skjele til hensyn som en voksen jury kan og bør ta.

Som voksen kritiker vil jeg gjerne ønsket meg et par andre bøker blant de nominerte, men her er det ikke jeg som bestemmer. Lykke til med arbeidet, ungdommer – husk at dere vet best!