Vettugt samlingspunkt

Foto: Odd Mehus

Lesesirkler er det ikke like mange av som før, men jammen fins de ennå. Til tross for at fargefjernsynet har inntatt landet. Jeg er selv medlem av en, så i Bergen fins det minst to. Da jeg hørte om den ett år gamle lesesirkelen på Høgskulen på Vestlandet (HVL), campus Kronstad, ville jeg avlegge dem et besøk. Med en fotograf i lomma.

Denne lesesirkelen består av studenter, lærere og bibliotekarer fra bl.a. HVL, skolene Landås, Kirkevoll, Nordnes, Kronstad, Nattland, Ny-Krohnborg, Ulsmåg, Haukeland og Møhlenpris. Med unntak av fotografen sitter èn mann i rommet; Ahmed Akef Khateeb (førsteamanuensis i barne- og ungdomslitteratur ved Institutt for språk, litteratur, matematikk og tolking, HVL). Det er typisk for litteratursamlinger: kvinnene er i overtall. Det er Khateeb og Gro Ulland (førstelektor i litteraturdidaktikk, barne- og ungdomslitteratur og lese- og skrivekunnskap, HVL, samme institutt) som er initiativtagere for gruppen. Noen ganger teller sirkelen 16–17 deltagere, andre ganger færre. Det er uansett et formidabelt antall.

Tolkning i en krukke

Vi entrer bygningen som tidligere var en del av verksteder for jernbanen, i et rom som fremdeles heter Fyrrommet, og her er det varmt på mange måter. De i dag 12 oppmøtte har fått pizza, brus og mineralvann, Barnebokkritikk blir vennlig mottatt, og den litterære diskusjonen holder en ildfull temperatur. Noen ganger putrer den gemyttlig på svak varme. 

Fotografen og jeg er fluer på veggen, så sirkelen holder på som vanlig. Møtene har ofte en tematisk profil, i dag handler det om overgangen mellom barndom og ungdom. Og, skal det vise seg; mellom ungdom og voksen. Det er ikke hverdagskost at det kommer en foredragsholder til forumet, men slik er det i dag. Elin Stengrundet (HVL) slipper imidlertid ikke til før de ordinære deltagerne har tatt en runde på dagens bøker: Cash Money av Arne Svingen, Håndball eller helvete av (Johanne Scheen Jahnsen), Ti kniver i hjertet av Nora Dåsnes.

Deltagerne har fått beskjed av Gro Ulland i forkant om å ta med seg gjenstander som kan si noe om en av bøkene, uten at de røper hvilken. Alle remediene kommer i små glasskrukker, her fins leppestift, maskara, bind, neglelakk, terninger, sjokolade, og andre små, rare og spesifikke ting. Det gjettes på hvilken bok det kommer fra. Det er assosiasjonenes lek, deltageren som kom med sjokolade sier etter avsløringen: «Faren var som en kopp kakao».

Det tenkes innimellom så det knakes om andre krukke-oppgaver, forslagene melder seg, noen får rett. Andre tar feil, noe som gjør at Khateeb sier: «Mange av disse ‘besvarelsene’ passer til flere av titlene, tydeligvis». Betyr det at Arne Svingen, Nora Dåsnes og Johanne Scheen Jahnsen har noe felles? At sjangeren «ungdomslitteratur», selv om den er fordelt på tegneserie og prosa i dette tilfellet, har enkelte sammenfallende kjennetegn? 

Det snakkes om at Edvin i Cash Money ikke vet noe om seg selv, om hvor gammel man kan bli før man begynner å sminke seg, om identitetsskaping vs. forventninger, at man må holde i boka for å tenke, og om hvor mange utrydningstruede dyr man har spist, og alt slikt som hører under dagens program.

Tanken er ikke løsrevet fra bøkene

Elin Stengrundet kommer på banen, trekker opp noen bøker fra vesken og snakker om sin forskning på hvorvidt ungdomsperioden har verdi i seg selv, eller om den bare er en etappe på vei mot voksenlivet. Er det slik at man møysommelig skal legge et puslespill, og så blir bildet komplett til sist, eller er det slik at bildet er helhetlig nok som det er, når man er ungdom?

Nå sitter alle i rommet og diskuterer, samtaler. Jeg tar ordet ved et tidspunkt, legger til mine egne erfaringer, før jeg kommer på at jeg skulle jo bare være flue, ikke en klegg.  

Hvem tenker ungdom mest på, blir det så spurt; på seg selv eller andre? Er de bare selvopptatte, ekle, slemme, grove, eller er de tvert om ansvarsfulle, kollektivt innstilte, empatiske og noen å regne med, noen å lytte til? Et annet spørsmål: Er det noe som heter «den forferdelige ungdomstiden», eller var det da vi selv blomstret? Eller begge deler?

«Bøker påvirker tankene våre», er en påstand som slippes ut i rommet. Da er det interessant når neste spørsmål er hvorvidt negative skildringer av ungdom i bøker kan bidra til å skape uheldige forestillinger om ungdom.

Bøker påvirker voksnes tanker om ungdom, men vitterlig også ungdoms tanker om seg selv. Det er slutt på de tidene da barne- og ungdomsbøker i overveiende grad var pedagogiske, eller enda verre: velmenende – likevel svever det stereotypier om ungdom rundt i ungdomslitteraturen. Nettopp slike forhold er egnet for eksempelvis kritikere, formidlere og lesesirkler å drøfte, kan man tenke i sitt stille sinn. De er ikke løsrevet fra mer litteraturtekniske spørsmål som hvordan karaktertegning, miljøbeskrivelser, replikkføring etc. fungerer – tvert imot henger det sammen. Èn karakter blir utstyrt med Wam og Vennerødske replikker, en annen med kebab-norsk, en tredje med mer nøytral språktone, en fjerde med Oslo vest-teint; alt dette er valg en forfatter tar, som er med på å kaste et visst lys over hovedpersonen. Talemåter, geografi, omgivelser, livsinnstillinger – alt påstår noe om ungdom i dag. Dessuten sier disse valgene noe om forfatteren.

Øvelser og håp

Ymse tanker siver ut i rommet, diskusjonen går. Så skal de ut på gulvet, og ta stilling til på forhånd stilte spørsmål om de tre bøkene. Deltagerne legger sine svarlapper på den siden i rommet de synes det hører hjemme. Ahmed Khateeb sier at dette ikke dreier seg om å være positiv eller negativ, men om et tolkningsspørsmål. Hvordan leser de boka? Hva teller, hva får vekt? Er personene forelskede eller ikke, er de noen luringer eller ikke?

Selv tenker jeg, når jeg går opplyst hjem etter en tre timers tid, at hvis folk fremdeles tar initiativ til å danne slike leirbål-sammenkomster, er det håp for den saktegående, men kompetente, søkende og analyserende – lesende – tanken.  

Bannerbilde: Ahmed khateeb, Gro Ulland, Arlette Vikre. Foto: Odd Mehus.