Mitt barnebokminne - av Kjersti Bjørkmo
Rick redder spøkelsene
Eva Ibbotson

Oversetter: Mette Schau
Dreyer, 1976

Vikarlærerens bannlysing av verdens nusseligste spøkelse

Krokelvdal barneskole i Tromsø, rundt 1980. Frøken skulle lese Rick redder spøkelsene for oss mens vi spiste matpakkene våre. Det var avtalt på forhånd, og det var jeg som hadde tatt boka med hjemmefra. 

Å være den som hadde anbefalt boka som ble lest for klassen i spisefriminuttet hadde en viss fallhøyde, du fikk garantert høre det om noen var misfornøyde, men denne var jeg sikker på ville sitte. Vi hadde lest den hjemme, min mor hadde kjøpt den grønne og — for oss —ukjente boka på loppemarked, den var slitt i kantene allerede da, og jeg var fengslet fra første side. Min mors samboer, Knut Eirik, som hadde sniklyttet til kveldslesingen vår likte den også, og han var en kritisk jævel, særlig til barnegreier, ifølge ham selv.

I Rick redder spøkelsene er det Fredrik den Forferdelige som er hovedkarakteren. Et nusselig og mykt lite spøkelse som har noe feil med ektoplasmaet sitt; det er mer som sukkerspinn og sommerskyer enn det fryktinngytende slimet det burde være. I bokas første kapittel blir man også kjent med Fredriks familie – Vingeheksen (mor), Svevende Kilt med avkuttede ben (far), Hylende Hodeskalle (bror) og Jamrende Jannicke (søster) – alle med en brokete og til dels morderisk fortid hvilket har gjort dem til de spøkelsene de er. En lykkelig familie i et gammelt engelsk slott «med et fuktig, mørkt fangehull der det krydde av grå rotter, en vollgrav fylt med grønt, slimete vann og en vindelbro hvor håret til en myrdet røver fremdeles satt igjen i det størknede blodet».

Vi hadde vikar den dagen vi skulle starte å lese boka, men Frøken hadde lagt den klar i skuffen i kateteret. Tjuefire barnekropper i rommet. Store vintersko og boblebukser med seler, bleke panner og mørketidsblåskjær fra vinduene. Lunken Oboy på flaske, brødskiver med salami, slapp og salt agurkskive på toppen, et gult eple i den lille ransellommen. Lyden fra akvariepumpen bakerst i rommet, læreren som åpnet boka. Det tok ikke mange setninger før det var klart at klassekameratene mine likte boka like godt som jeg hadde håpet, opplesningen førte til hyppige latterbrøl, men det var noe galt med vikarlærerens kroppsspråk. Da lesestunden var over la jeg merke til at hun ikke la boka tilbake i kateterskuffen. Hun pakket den innunder sjalet hun hadde om skuldrene og forsvant mot lærerværelset med den. Da vi kom inn fra skolegården til neste time stilte hun seg ved plassen min, kastet boka ned i pulten foran meg og sa at dette ville hun ikke være med på. Uleselig, sa hun. Sjokkerende, sa hun. Upassende, sa hun. hun hadde snakket med de andre lærerne også, i friminuttet, det skulle jeg vite, at alle var enige, jeg kunne bare ta denne grufulle boka med meg hjem igjen, ingen kom til å lese høyt fra den.

Rick redder spøkelsene handler om hvordan Englands til tider ganske snobbete spøkelser blir fordrevet fra sine hjem etter hvert som gamle borger, slott og gods blir modernisert. Om fornedrelsen i å bli tvunget til på spøke på en pølsefabrikk, for eksempel, etter århundrer i et gammelt ærverdig jaktslott. Den handler om hvordan gutten Rick blir kjent med Fredrik og hans familie og om en storstilt redningsaksjon. Vennskap, lojalitet og mot. Slike svære greier. Til og med statsministeren blir blandet inn. Jeg husker den som fryktelig spennende og jeg ble glad i bokas spøkelser, samtidig som historien er gjennomtrukket av uærbødigheter. Det går knapt fem linjer uten at død og ulykke pipler godlynt fram fra hovedfortellingen; digresjonenes klukkende fjellbekker av humor, eder og galle. Som når Tante Henriette kommer på besøk i en enorm spøkelsesvogn, trukket av fire sorte hester: «Vogndøren åpnet seg, og kledd i en enorm nattkjole av hvit flanell med rosebroderier på, steg en dame ut på spisestuebordet. Opp fra den temmelig snuskete kraven hennes, stakk den avhugde halsen, lett opphakket etter slagene fra øksen, men med et rosa skinn fra kveldslyset.» og: «Tante Henriette gjorde så godt hun kunne, men hun var ingen lett person å ha i huset. Ikke bare lot hun hodet sitt ligge igjen på soveværelset når hun kom ned til frokost, hun glemte det i skostativet når hun gikk ut i haven for å plukke nyserylliker og belladonnaurter. Og en gang da hun var i det spøkefulle hjørnet, kastet hun det så plutselig til Fredrik at han ikke rakk å ta imot det, men mistet det i bakken, — da ropte det frekt «Klossmajor!» til ham.

Boka ble bannlyst til høye protester. «Vi likte den», sa klassen. Til liten nytte. Jeg puttet den i ranselen og tok den med hjem. Min mor mente vikarlæreren var snerpete og gammeldags, mens Knut Eirik kan ha sagt noe sånt som at jeg måtte være klar over at vi her hadde å gjøre med «småborgerlige bønder». Det hadde vi nemlig ofte.

Dagen etter kom vår faste Frøken tilbake og hun var informert om hendelsen. Hun hadde med seg en annen bok som hun begynte å lese for oss, og sånn lå saken. I ett og et halvt år leste hun andre bøker for oss. Noen av dem var riktig fine bøker, men den forbudte boka lå nå liksom mellom oss i klassen og alle andre bøker hun kom med. Nå og da blusset en murring opp i klassen. Det lå også en tillit der, til at hvis hun bare så på boka selv, og ikke hørte på vikarlæreren, ville hun forstå at vi hadde rett. Hun kjente jo oss.

Til slutt ga hun etter. Da hadde boka nådd nærmest mytiske høyder i våre hoder, kanskje i Frøkens også, mens vi var blitt nesten to år eldre. To år som muligens hadde vippet oss hårfint ut av aldersgruppa boka var rettet mot, jeg tenkte i alle fall på det, men det var en spesiell følelse av at noe var rett igjen. Det var svette brødskiver med brunost, en halv banan, en gulrot, lyden av vintersko mot gulvets vinylbelegg, ikke noe akvarium bakerst i klassen denne gangen, en uheldig gutt hadde knust det siden sist, melkesøl og november. En fin stemning. Ingen skulle fortelle oss at vi ikke hadde godt av Rick og spøkelsene og et par rullende hoder og illeluktende sår fra åtte hundre år gamle kriger, at vi ikke forsto hva som var tull og hva som var rammende alvor. At boka til slutt ble lest, var et slikt alvor. Man kan da ikke bare rive en god leseopplevelse ut av hendene på barn uten at det får konsekvenser.
Boka kan leses digitalt på bokhylla.no

 

Foto: Anna-Julia Granberg

Foto: Anna-Julia Granberg

Kjersti Bjørkmo debuterte høsten 2014 med diktsamlingen Jeg har prøvd å bli venn med dyrene på Cappelen Damm. Hun sender stafettpinnen videre og utfordrer poet og forfatter Anne Lind til å dele sitt barnebokminne neste gang.



Skrevet av:

, , ,

Kommentarer