«Skog er et myldrende mangfold av liv», forklarer bevaringsbiolog og forfatter Anne Sverdrup Thygeson i sin aller ferskeste bok. Der hun i 2023 skrev den kritikerroste Skogen for voksne lesere, er turen i år kommet til barn og unge. De skal trekkes inn fra første setning, som lyder: «vil du være med inn i skogen?», og forfatteren klarer slik å etablere et bånd mellom leseren og bokas tema. Ved å henvende seg på denne måten blir leseren selv nærmest en del av skogen, i hvert fall en del av alt det går an å vite om den. Det er interessevekkende, og forfatteren har jo en god grunn til inkluderingen: «For ingen andre steder på landjorda finner du så mange forskjellige arter av planter, dyr og sopp.»
Alt det myldrende mangfoldet tatt i betraktning: Hvordan få til en god formidling, som unngår oppramsing, eller at det blir for overveldende? Her går forfatteren topografisk til verks, og organiserer stoffet på en lur måte: Som leser blir man både opplyst og får være med inn i eventyret. Hvert kapittel tar for seg det skog først og fremst består av, nemlig trær, deretter alt livet som befinner seg i tilknytning til disse trærne. Ett kapittel handler om trestammer, et annet om trekroner, og så lærer vi om hva som foregår mellom trærne og i skogbunnen.
Fun facts og gode tips
Kapitlene består av avsnitt som konsentrerer seg om en art eller et tema, som det å bo i toppen av et tre. Hvert avsnitt er på cirka en side, og overalt er det interessant informasjon. Det er fun facts, for eksempel om at sprettmugg (som vokser på elgmøkk) er verdens raskeste levende art. Det er tips å få, som til hvordan man skal mate en slimsopp, og vi blir servert setninger som gjør at man får lyst til å gå ut i skogen og se selv. Det kan være spennende ting som skjer også i en død trestamme: «Men i det skjulte, og helt uten at vi kan høre det, slåss ulike sopp inne i den døde veden.»
Informasjonen fremstilles poetisk, som noe å humre over eller bli forundret av, og slik går det fra side til side, til hele skogen til slutt er kartlagt. Antakelig holder det å lese noen sider av gangen, for ikke å bli for overveldet, og det er jo et viktig poeng at leseren skal få øye på livet i skogen, lære seg å se bedre. Bokas språk hjelper til i så måte. Det er et lett barnlig språk, som også taler til den voksne. Av og til går det langt ut over hva en forsker kan tillate seg, som å si at en spesifikk bie er blant de aller vakreste (orkidebia). Her har nok forfatteren lært av dyra og plantene i skogen at det er lurt å ha noe som lokker andre inn, fordi samarbeid er nødvendig. Ellers er det ikke så lett å overleve.
Lokket inn av metaforer
Blant det lokkende er metaforene, som når forfatteren forteller om barkebillen som spiser seg gjennom treverket «som om det var et pepperkakehus», eller sammenligner sopp med soldater på en slagmark. Vitenskapen er også full av metaforer, trass i et ideal om nøkternt språk, lys som bølge, for eksempel. Det gjør det mulig å forstå ting bedre. I boka til Thygeson bidrar bildene til at man også følger fantasien, slik at leseren blir en medskaper. De mange metaforene skaper fylde og bevegelse, spenst og spenning.
Aller viktigst er nok at Thygeson får barna til å se skogen, og dermed skal de kunne bry seg om den. «Å leve som lav», lyder overskriften på et av de mange avsnittene. Barna skal også få leve seg inn i livet til dyra og plantene. For å gjøre det mulig å se hva alle disse artene driver med, og viktigheten av det, henter forfatteren inn elementer fra menneskeverdenen: Å leve sammen som en snekker og en kokk, karakterisere noe som en sugerørstunge eller å snakke om en innebygd parfymeflaske.
Å skrive om naturen ut fra et menneskeperspektiv er kanskje typisk for barnebøker, men selvsagt er det også kjentmannen som kan skrive slik. Denne kjentkvinnen har også et budskap utover det å formidle kunnskap. Det dukker nemlig innimellom opp en advarsel, en henstilling eller bare en setning som skal mane til ettertanke, som for eksempel når forfatteren slår fast at det er viktig at trær får lov til å bli gamle. Boka viser frem livets utsatthet. Alt liv er utsatt, alle er vi skrøpelige, men vi som har mest makt til å kunne ødelegge, må være best til det å se og glede oss over alt det levende. Sammen med de fine illustrasjonene, myke akvareller av Nina Marie Andersen, er teksten i stand til å vekke nysgjerrighet. Akvarellene opererer med den samme blandingen av å menneskeliggjøre og å vise frem skogens forunderligheter som hos Thygeson, og er med på å gjøre boka enda mer levende.
