Viktig og vittig om vikingtiden

Martin Aas har satt seg et ambisiøst mål. Han er merkbart interessert i vikingtiden, og nå vil han lære bort alt han vet til en målgruppe som ikke liker å lese, i hvert fall ikke «kjedelige» faktabøker med «bitteliten skrift» og «nesten ingen bilder», slik det står på baksiden av boka. Han har i stedet laget en «lettlest faktabok proppfull av tegninger, som bare handler om de kuleste delene av vikingtiden». Aas tar for seg hele vikingtiden, fra den spede starten på midten av 700-tallet, til den siste vikingkongen Harald Hardråde, som falt i slaget ved Stamford Bridge i 1066. I løpet av disse rundt regnet 300 årene får vi være med på overfallet på Lindisfarne kloster, plyndringen av de britiske øyer, kampen om «Norges trone», bosetningen av Island og «oppdagelsen» av Amerika. Leserne får i tillegg små innblikk i hverdagsliv, tro og sosiale forhold. Det er ikke bare det kuleste som er med, det er heldigvis mye, mye mer.

Pedagogisk party

I Det kuleste fra vikingtiden foregår det en interessant kamp mellom to sterke forfatterambisjoner. Aas vil både formidle og underholde. Han er lærer og klovn, og tenker nok at disse rollene utfyller hverandre, akkurat som en superkul lærer som entusiastisk underviser i et gørrkjedelig fagstoff mens elevene hyler av fryd. Aas både lykkes og mislykkes med dette. Når man skriver for barn, må man forenkle. Og Aas forenkler, men ofte blir framstillingen så enkel – og kul – at det faktisk blir helt feil. Aas innrømmer i og for seg dette selv. Etter hvert kapittel har han en spalte han kaller bonusinnhold, som egentlig er en side forfatteren foreslår at leserne hopper over hvis de synes det er for mye tekst. I denne spalten utdyper han enkelte tema, diskuterer de valgene han har tatt, og oppklarer feil. Etter å ha lest første kapittel «Lei av å ro», blir leserne informert om at lofot-høvdingene neppe inviterte høvdinger fra hele landet for å avduke forlengelsen av langhuset, slik vi nettopp har lest en lang tegneserie om. Vikingene valgte ikke ledere som var gode til å spille yatzy, dette er bare brukt som et bilde på at det var viktig for vikinghøvdinger å ha flaks. Historien om Fedje og Askøy er oppdiktet, men er gjort for å gjøre fagstoffet levende. Hva skal leserne egentlig tenke om det de nettopp har lest?

Tegneseriestripene framstår som vitser. Når Harald Hårfagre skal samle Norge til et helt rike, gir rådgiverne ham råd om å glemme hele Norge, men nøye seg med Vestlandet, Sørlandet og deler av Innlandet. Kranglingen med rådgiverne er morsom, og den vanlige oppfatningen om at Hårfagre samlet hele Norge til ett rike blir nyansert. Leserne blir invitert med på en lek, der forfatteren tuller fram et poeng, som i beste fall utfordrer og justerer lesernes mangelfulle førforståelse. Men er det referansen til Snorre som gjør dialogen artig? Og forstår målgruppa dette? Noe av humoren i boka går nok over hodet på unge lesere, men ellers er det nok av morsomme scener de kan kose seg med, selv om læringsinnholdet ikke alltid står i stil med festlighetene.

Playmo-tegnestil

Aas har måtte velge en enkel tegnestil for å komme igjennom alle emnene han har ønsket å behandle. Man kan ikke annet enn å la seg imponere av hvor omfattende prosjektet er. Ulempen er at den visuelle helheten blir monoton. Det er ingen detaljer i tegningene blikket dveler ved, man dras videre og videre. Figurene er svært enkelt tegnet, de ligner mest på playmobil-figurer. For eksempel er Harald Blåtann tegnet med en blå tann, Eirik Blodøks drasser rundt på en … ja en blodig øks, osv. Men hvorfor ikke? Med enkle og effektive virkemidler får Aas formidlet noe helt grunnleggende om vikingtiden.

Kartene i boka fortjener et avsnitt for seg. Her kan alle framtidige lærebokforfattere for barnetrinnet hente inspirasjon. Kartene er enkle, men får tydelig fram sine pedagogiske poeng. Aldri tidligere har jeg sett så gode oversiktskart over de ulike småkongens områder i Norge eller de ulike kongedømmer i England på 8-900-tallet. Vikingenes reiseruter er også tydelig illustrert.

Historisk sannhet

Hva som egentlig skjedde under det vi kaller vikingtiden, er det ingen som kan si med sikkerhet. Det som er sikkert, er at det ikke skjedde slik Aas framstiller det. Men Aas er åpen med hva han driver med. Han tuller og tøyser, fletter inn fagstoff, og håper at den unge leseren sitter igjen med noe kunnskap, og kanskje ny interesse for en fascinerende del av vår historie. Læreren i ham stikker stadig hodet fram. Han iscenesetter seg selv som en sympatisk og ivrig forteller som legger til og nyanserer når framstillingen trenger det. For eksempel får vi høre at møter mellom høvdinger på Island ble kalt for «Thing», akkurat det samme ordet som vi bruker i vårt Stor-ting. Slike «fun-facts» krydrer boka og skaper en fin dynamikk, akkurat som bonusmaterialet gir den ivrige leseren en dypere forståelse av hvor vanskelig det er å vite sikkert hva som egentlig skjedde for over 1000 år siden.

Men det er et par sider ved vikingtiden jeg savner i denne boka, og kanskje er jeg streng med tanke på målgruppen, men likevel: Forstår barneleseren hvor brutal virkeligheten var da våre forfedre herjet som verst rundt i Europa og langs norskekysten? Tegneseriene dekker riktignok både slag og plyndring, men den enkle og gøyale tegnestilen kamuflerer i høy grad brutaliteten og råskapen som dominerte hendelsene som er tatt med i boka. Fokuset til Aas er også i hovedsak rettet mot de klassiske vikingtemaene: Mektige konger, store slag og farlige reiser – som også er undertittelen på boka. Vikingtiden var også mye mer, men det er kanskje ikke så kult? I neste bok fra Aas vil jeg høre mer om hverdagsliv, tro og handel – og gjerne med en større grad av realisme i skildringene. Med tanke på hva Aas har fått til i denne boka, er jeg sikker på at han kan klare det også.