Vil forvandle innkjøpsordningen

En stor utredning går inn for å likestille tegneserier og sakprosa med skjønnlitteraturen, men ber Kulturrådet dra teppet vekk under småforlagene.

I dag legges evalueringen av innkjøpsordningen fram. «Logikker i strid» heter analysen av Kulturrådets virkemidler på litteraturfeltet, ført i pennen av en forskergruppe ved Høgskulen i Volda med Lars J. Halvorsen, Anemari Neple og Paul Bjerke i spissen. Nå starter debatten om forslagene før Kulturrådet bestemmer seg for eventuelle endringer. Flere av de mulige tiltakene vil ha stor betydning for barnelitteraturen.

Mest dramatisk er forslaget om å avvikle muligheten til å få titler forhåndsvurdert. I så fall må også småforlag som melder på en bok heretter trykke den opp og distribuere den til landets bibliotek uavhengig av om den blir kjøpt inn eller ikke. Poenget er at lånerne skal kunne få tak i bøkene mens de er nye. Dersom boka ikke blir godkjent av innkjøpsutvalget, får ikke forlaget refundert utgiftene. Denne økonomiske risikoen tar de store forlagene hver gang de melder på en bok. Å tvinge ferske småforlag til å ta samme risiko, vil garantert redusere antall påmeldte titler. For de store forlagene er det en fordel. Da blir det færre om pengepotten. I år er det nemlig påmeldt så mange skjønnlitterære titler som holder høy nok kvalitet at alle utbetalinger til forlagene har måttet avkortes. Det er konsekvensen av at innkjøpsordningen for skjønnlitteratur er en såkalt automatisk ordning. Alt som holder en viss kvalitet, skal kjøpes inn.

«Fugleguten av Rune Belsvik, nulla av innkjøpsutvalget og nominert til Brageprisen.»

«Fugleguten» av Rune Belsvik, nulla av innkjøpsutvalget og nominert til Brageprisen.

Barnelitteraturen rammes hardere enn voksenlitteraturen dersom småforlag tvinges til å ta større økonomisk risiko. Kjøperne er nemlig ikke villige til å betale like mye for en barnebok som en voksenbok, derfor er utsalgsprisen gjerne rundt 100 kroner lavere. Likevel er barnebøker ofte dyrere å produsere – i alle fall så lenge de er illustrert. Kulturfondet kjøper dessuten inn omtrent dobbelt så mange eksemplarer av hver barnebok som av hver voksenbok. Den offentlige støtten utgjør altså en større del av inntjeningen til en barnebok enn en voksenbok. Dermed blir også den økonomiske risikoen ved påmelding høyere. Jeg er mest bekymra for at det skal ramme småforlag som representerer minoriteter. Når det er over 200 000 kroner å tape på å bli «nulla», vil det bli enda vanskeligere å utfordre en oslosentrert og erkehvit forlagsbransje.

Manglende tillit

Det blir ikke enklere av at innkjøpsordningen av skjønnlitteratur for barn og unge allerede har vist seg vanskelig å stole på. Faktisk slår utredningen fast at tilliten er mest tynnslitt her – i tillegg til kategorien sakprosa for voksne. Mer enn hver fjerde barnebok har de siste åra fått avslag, også bøker som fikk gode kritikker i dagspressen og bildebøker som har mottatt til dels store beløp i produksjonsstøtte. Samtidig har lyrikkutvalget gitt noen avslag til poesi for barn og unge som tyder på lite kunnskap om hvordan det er nødvendig å tilpasse til unge lesere. Forlagene blir usikre på hvilke bøker de skal våge å melde på.

Utredningen anbefaler to forslag fra NBU (Norske barne- og ungdomsbokforfattere) som det framstår relativt enkelt å gjennomføre:

  • Å styrke den visuelle kompetansen i innkjøpsutvalget for skjønnlitteratur for barn og unge ved at utvalget får to eksperter på bilder.
  • Å flytte lyrikken for barn og unge tilbake til utvalget for skjønnlitteratur.

Ellers mener utrederne at tilliten best kan gjenopprettes ved å gjeninnføre klageorganet der forlagene kan få boka vurdert på nytt. Vinner man med det nok i tillit til at det er verdt å honorere enda et utvalg? Fordelen er at et klageorgan kan spesialisere seg på tvilstilfeller. Ulempen er at det gjerne legger kvalitetslista litt lavere. Det er uansett begrensa hvor stor tillit det er mulig å ha til avslag som er basert på skjønn så lenge de ikke skal begrunnes.

Utredningen ønsker nemlig ikke å innføre begrunnede avslag. Argumentasjonen er oppsiktsvekkende: «Av hensyn til forfatteren bør ikke nullinger begrunnes utover kortere standardbegrunnelser. For en forfatter vil negativ offentlig oppmerksomhet ofte være det mest belastende ved en nulling, og en begrunnelse kan potensielt øke denne belastningen.»

Noen gapestokk er det vitterlig ikke snakk om. Hvis noen vil lese et avslagsbrev, må de be om innsyn via Kulturrådets postjournal. Og med et sånt ønske om å beskytte kunstnerne – hva tenker da utrederne om hele min yrkesgruppe, kritikerne?

Det uløselige dilemmaet

Jeg kan derimot forstå at det vil være for ressurskrevende for utvalgene å skrive begrunnelser. Men der det er stor makt, bør det også være stor åpenhet. Utredningen forkaster likevel et forslag om å la hvert avslag følges av et avkryssingsskjema. Det kunne for eksempel være:

  • Ikke underlagt tilstrekkelig redaksjonelt arbeid
  • Ikke tilstrekkelig kunstnerisk kvalitet i tekst/bilder (stryk det som ikke passer)
  • Ikke tilstrekkelig tilpasning til målgruppa

Skjemaet må for all del ikke være så detaljert at det blir en oppskrift som ensretter litteraturen. Og kanskje er dilemmaet uløselig. For hvordan skal avslagene være tydelige nok til at det er mulig å lære noe av dem uten at det samtidig blir mulig å spekulere i dem?

For visst fins det redaktører som lar være å gi manuset en runde til fordi innsatsen verken gir flere priser eller høyere salgstall. Bare boka blir kjøpt inn, får det være godt nok. Innkjøpsordningen bidrar altså ikke utelukkende til å gjøre barnelitteraturen bedre.

Mer til sakprosa og tegneserier

Utredningen slår fast at det er særlig lite lønnsomt for illustratører å jobbe med sakprosa for barn – og med tegneserier. I såkalt selektive ordninger kjemper disse titlene om en begrensa sum. I gode sesonger – slik vi akkurat nå har for tegneserier – vil utgivelser av høy kvalitet konkurrere hverandre ut. Da kjøpes mindre enn halvparten av de påmeldte titlene inn. Avslag i en selektiv ordning gir ikke noe direkte tap for forlaget, men påvirker størrelsen på honoraret til forfatter og illustratør. Sakprosaforfatterne rammes i mindre grad enn illustratørene fordi de har flere steder å søke om stipend.

Vilkårene for barnelitteraturens visuelle kunstnere framstår i det hele tatt svært vanskelige. Mens forfattere og oversettere får honorar ut fra en normalkontrakt, fins det ingen tilsvarende regulering av honorar til illustratører og tegneserieskapere. De er spredd på fire ulike fagforeninger som gir dem begrensa forhandlingsmakt: «I fleire av intervjua er det presentert konkrete døme på at forlaga pressar illustratørar hardt på pris. Det blir mellom anna fortalt om konkrete illustratørar som har vorte svartelista av forlag etter å ha stilt krav.»

Utredningen er radikal når den går inn for å gjøre ordningene for innkjøp av sakprosa og tegneserier automatiske, i likhet med skjønnlitteraturen. Riktig nok er det ingen del av utredernes mandat å finne ut hvor pengene skal komme fra. Likevel markerer synspunktet et tidsskille som jeg tror mange unge lesere er tjent med. Tida er kommet for å likestille sakprosa, tegneserier og skjønnlitteratur.

 

Kritikerne Walter Wehus og Guri Fjeldberg skriver månedlige kommentarer for Barnebokkritikk.
Dersom du har tips til problemstillinger vi bør ta opp til debatt, send en e-post til fjeldbergs101@gmail.com. Barnebokkritikk garanterer kildevern.

 



Skrevet av:

Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.