Vindsangeren

Min første satire?

Forstår barn satire? William Nicholsons Vindsangeren kan likne en satirisk reise, men etterlater seg mer spenning enn spott.

Det er umulig å lese Vindsangeren uten å tenke på Jonathan Swifts Gullivers reise. I Swifts tilfelle var det snakk om en listig samfunnssatire som ble omarbeidet til en av verdenslitteraturens mest populære barnebøker. I barneboken var det ikke nødvendig å se satiren for å oppleve fortellingen som fantasifull og spennende. Når Vindsangeren er skrevet spesielt for barn, er det vel også meningen at satiren skal oppfattes og bli forstått – av barn? Eller er det greit om barna bare forstår halvparten, eller ti prosent? Det ligger i kortene at Nicholsons eksperiment – barnesatire – også kan være en problematisk sjanger.

Brosjyre for Steinerskolen
Utgangspunktet for handlingen er et samfunn hvor alle borgerne blir målt med hyppige eksamener. De som ikke lykkes på eksamen må finne seg i å bo i blokk. De som nekter å ta eksamen blir støtt i ut i mørket. Kan vi kjenne oss igjen? På enkleste nivå lærer vi at en eksamen ikke stiller de rette spørsmålene: Hvorfor får vi ikke spørsmål om det vi liker? Som eksempler nevner boken sommerfugler og tepauser, og fremstår på dette nivået som en reklamebrosjyre for Steinerskolen. Siden Nicholson tilsynelatende har til hensikt å si noe mer, har The Wind Singer (2000) på kort tid oppnådd å bli et yndet pedagogisk objekt i engelskspråklig skole.

Litterære godsaker
Selve handlingen er en fargerik eventyrmiks med en rekke referanser til arketypene for satirereiser, SF og fantasy. Handlingen starter i Isaac Asimovs univers, som samfunns-SF, og fortsetter som Swifts satiriske reise, med skyggene av Jason og det gylne skinn på bakteppet. Det er den lille Tårnfalk som nekter å ta eksamen, og når rektor truer med å hive henne ned til de underjordiske, så rømmer hun til Keiseren. Den fryktede Keiseren viser seg å være like puslete som Trollmannen fra Oz, og det blir et rørende møte mellom barn og gammelt stabeis – omtrent som i Little Lord Fountleroy. Den språkfattige og stygge Mumpo henger på Tårnfalk som Quasimodo på sin Esmaralda, mens den onde makten er ”den vi ikke nevner ved navn”(s 116), altså beskrevet som Voldemort i Harry Potter-bøkene. Nicholson tar tydelig for seg av de litterære godsakene, og selv om resultatet virker konstruert, er det tvilsomt om de mange referansene plager unge lesere.

Gjennom gjørme og ild
Hos keiseren får Tårnfalk vite at hun kan redde seg selv, sin familie, og hele samfunnet ved å legge ut på en farefull ferd gjennom gjørme og ild. Hun må røve tilbake et lite smykke som får vinden til å synge. Som i alle satiriske reiser beveger hun seg gjennom karikerte ytterpunkter av sitt eget samfunn. Hos gjørmefolket møter hun den enkle gleden hos et jordbruksfolk, men det er ikke helt lett å tolke verdiene så lenge de glade menneskene også tygger narkotiske planter mens de leker i gjørma. Reisen går så videre til noen folkeslag som er i krig, og som bor i byer på gigantiske stridsvogner. Disse folkene har lært seg å leve med død og henrettelser. Veien går videre til de gamle barna, som bare drømmer om å kaste seg i ilden for å gjenoppstå i flotte uniformer – som unge nazisoldater?

Kampen mot slemheten
Det kan umulig være tenkt at leserne skal finne noen samlet mening i disse tilsynelatende allegoriske skildringene. Anslaget mot ensrettet kollektivisme virker dessuten gammelmodig siden det minner sterkt om Ayn Rands bøker fra 30-tallet, eller for så vidt også Bjørneboes Jonas (1954). Til syvende og sist er det gulliverske anslaget, og ideén om å lete etter samfunnskritikk, mest til hinder for den tematikken som Vindsangeren har sterkest på hjertet. Trådene samler seg etter hvert, men da rundt bikarakteren Mumpo. Mumpo er klassens svakeste og mest upopulære elev, men har hengt seg som en klegg på hovedpersonen Tårnfalk. Mumpo er desperat på jakt etter tilhørighet, og dette prosjektet blir mer interessant enn Tårnfalks jakt på vindsangeren, som bare er et banalt kvasireligiøst symbol – et middel til å fjerne ”slemheten” (s 128).

En liten Churchill
Mumpos skjebne er pedagogisk tydelig. Hva skjer med taperne, de som ikke klarer eksamen, og som i tillegg er for stygge til å skaffe seg venner? Vil de bruke narkotika, noe Mumpo prøver hos gjørmefolket, eller vil de organisere seg i lystige hirdflokker og synge ”drep, drep, drep”? (s 243) Alternativet er allegorisert. De barna som bukker under for kravene om ”ærgjerrighet, disiplin og hardt arbeid”(s 136), blir gamle før tiden. De beveger seg som pleietrengende eldre, med stive og langsomme bevegelser. Symbolikken er tydelig: Har du ingen tilhørighet, har du heller ikke noe liv. For å få nytt liv må de omdøpes i ild, og bli instrumenter for de grupper som måtte trenge dem. Høydepunktet i dette individmoralske drama inntreffer når Tårnfalks bror gjør som Churchill, og ber Mumpo innse at kampen for livet også vil koste smerte. Mumpo får klar beskjed. Han kan ikke henge seg blindt på noen, verken Tårnfalk eller andre; han må også tåle følelsen av å være redd og alene (s 245).

Litteraturkurs
Var det nå nødvendig med all denne reisingen bare for å få sagt det samme som Bjørn Eidsvåg: ”Eg ser du vil gi opp, men eg kan ikkje leva livet for deg?” Hos Nicholson, som hos andre fantasyforfattere, samler de kvasireligiøse trådene seg i et allmenngyldig budskap uten spesiell brodd. Men Vindsangeren tilbyr en forståelig skildring av samspillet mellom samfunn og individ, og fyller absolutt rollen som et pedagogisk objekt, som en introduksjon til satire, allegori, symbol, samt lesing av historisk-politiske referanser. De to neste bøkene i Ildvind-serien, Slaves of Mastery og Firesong, har også mange enkle koder, og bygger på kjente fortellinger fra romersk og jødisk historie.

Fruktbar sensur?
Det heter at den beste litteraturen er skrevet under sensur, og Nicholsons spesialitet er å hente sin form fra samfunnskritiske forfattere. Det er nettopp formen som skaper en forventning om et mer tydelig budskap, men Vindsangeren veksler mellom parodi og ironi, og for de fleste lesere – også voksne – vil samfunnskommentarene bare oppfattes bit for bit. Med Nicholsons eksempel kan vi slå fast at en barnesatire kan brukes i et litteraturkurs, men neppe til det som er satirens egentlige mål, den sviende spotten. Denne anmelderen kan godt slå seg til ro med at noen elementer i Vindsangeren kan tøye tanken, men blir også slått av det kjedsommelige i stadig å få repetert vedtatte politiske sannheter. I så fall har det kommersielle breddemarkedet en iboende sensur som ikke utvikler god litteratur.

Prisbelønt dramatiker
Nicholson er en prisbelønt dramatiker for film, TV og scene, og han har ikke lagt skjul på at Vindsangeren er sterkt inspirert av det arbeidet han gjorde med Shadowlands, filmen om Narnia-bøkenes forfatter. Som fantasyforfatter for ungdom nevnes han allerede i det gode selskap blant Rowling og Pullman, og han besitter også noen av de samme kvalitetene. Fortellingen er spennende til siste slutt, og tidvis gripende sentimental. Men med tanke på forfatterens imponerende CV er det også et mysterium at fremstillingen har noen åbenbare svakheter.

Filmens språk
I henhold til filmens språk blir de mest dramatiske scenene malt over fullt lerret, og vi må delta i alle de små kastene, detaljene i en slåsskamp, handlingsdeler som bare har visuell dramatikk, men som slett ikke er nødvendige for framdriften i en bok. I motsetning til Rowling klarer merkelig nok ikke Nicholson å plante hjelpekonflikter som kan motvirke følelsen av lineær jaktfortelling. I stedet klipper han inn scener fra Tårnfalks familie hvor det aller minste barnet blir truet på livet(kap 17). Men trusselen blir aldri gjentatt, og gjenstår – i filmens språk – som en falsk cliff hanger. Hvis hensikten er å skape en dramaturgisk vekkerklokke, og dermed legge et tidspress på heltene, så må vi faktisk høre tikkingen.

Mindre elegant
Nicholson språklige stil kler en handlingsmettet sjanger, og oversetter Merete Alfsen har også bidratt til en klar og lettlest fremstilling. Likevel er det noe som skurrer, og det er ikke bare det filmatiske inntrykket som gjør leseopplevelsen mindre elegant. Som Harry Potter-bøkene lider også Vindsangeren av mangel på økonomi i fremstillingen. Denne anmelderen fristes til å tenke: Jo mer tid leseren bruker på boken, jo dypere sitter innlemmelsen i akkurat dette serieuniverset. Det er unektelig trist hvis litterære krav til en enkeltbok må vike for det kommersielle hensynet til de andre bøkene i serien.

• Merete Alfsen mottok Norsk oversetterforenings Bastianpris for denne oversettelsen. Bastianprisen for beste oversettelse av barne- og ungdomslitteratur ble opprettet i 1984. (red.)