Tittel: Vinduet No 2, 2009
Tekst: Vinduet
Redaktør: Audun Vinger
Forlag: Gyldendal Norsk Forlag
Årstall: 2009
Antall sider: 129

Gyldendals tidsskrift for litteratur

Vinduet No 2, 2009

Det beste med Vinduets temanummer om barnelitteratur – er at de lover å aldri gjøre det mer.

Anmeldt av Anne Schäffer

«En enkel programerklæring kan være at barnelitteratur fra nå av skal bli naturlig inkorporert i tidsskriftets spalter»,, skriver redaktør Audun Vinger i lederen i Vinduet, nr. 2/2009. Det er en god nyhet, for hver gang jeg hører temanummer og barnelitteratur nevnt i samme åndedrag, «…spenner jeg hanen på min pistol» (1) Et temanummer om barnelitteratur bekrefter nok engang misforståelsen om at litteratur for barn og ungdom er noe annet enn – litteratur. Det betyr at nå skal vi snakke om noe annet enn den virkelige, litteraturen, og så er vi ferdige med det – for denne gangen. Slik dagspressen toer sine hender med et dobbeltsideoppslag med mange korte anmeldelser av barnebøker – gjerne like før jul.

For å si det i manifest, i tråd med Vinduets egen oppfordring i nr. 02/2009:
– For å bli tatt på alvor må barne- og ungdomslitteraturen behandles på linje med annen litteratur.
– For å bli tatt på alvor må den bli delaktig i den offentlige samtalen. Det betyr at litteratur for barn og unge må omtales og anmeldes jevnlig, grundig og seriøst – på linje med annen litteratur. Den er ikke tjent med å få en klapp på skulderen når den fortjener et spark bak. Og det finnes ikke en, type barne- og ungdomslitteratur. Den er og skal være mangfoldig.

Men, et sted skal man som kjent begynne. Over til Vinduets temanummer: Redaktør Audun Vinger har valgt en ledig og bredspektret tilnærming til tema barnelitteratur. Her er en god blanding av debattinnlegg, intervjuer, essays, manifest, noveller og barndomsminner. Og selvsagt Vinduet-boka, et fast innslag i tidsskriftet der leseren kan klippe ut og lage en bok selv. Denne gangen formet som en leketøyskatalog av Sara Li Stensrud og Maja Nøkleby, og med god hjelp av Kai Gjelseth.

Lek og lær
Her er Jon Fosse – utklippsdukker: ”Dramatiske actionfigurer i fortettet materiale”, de er ubetalelige! ”Ole Roberts adjektivlek” er et utfordrende spill og målgruppa er definitivt ikke barn.

Denne klipp og lim – boka kunne vært hentet fra Anna Fiskes prisbelønte tegneserie for barn – Rabbel. Den svenskfødte illustratøren og forfatteren Anna Fiske intervjues et annet sted i bladet, om det som jeg langt på vei er enig med journalisten Erle Marie Søheim i er”… det beste barnebladet landet har sett”, men som fra nå av kommer ut i bokform, fordi blant annet at distribusjonen ble for dyr.

God layout
Layouten i Vinduet er god og lett, bortsett fra uvanen med hvit skrift mot sort bakgrunn. Det er blitt en uleselig klisjé som brukes hver gang det handler om grøssere eller som her, vampyrer i Jenny Hvals dampende velskrevne essay om Stephanie Meyers Twilight,-saga . En serie i sjangeren paranormal romance, rettet mot tenåringer, som har solgt 42 millioner bøker hittil. På nettsiden les mer finner du 76000 fan-fiction-historier som fansen har skrevet selv. Det er en del av ungdomslitteraturen, men det er billedboka, det fokuseres på i Vinduet, nå, eller bildeboka, som det må være mulig å si nå i 2009.

Bildeboka
Det er i bildeboka det meste har skjedd. Det er den kunstneriske bildeboka som har vunnet priser hjemme og ute. Det er den som skiller seg ut som noe ganske særnorsk samtidig som den speiler allverdens andre kunstuttrykk. Vinduet, gir en god innføring i den norske bildeboka, selv jeg om savner problemstillinger av typen; hva handler det om? Hvor er den utenlandske billedboka? Hva gjør vi med serier. Og hva med den store innvandrerboka? Den etterlyses alltid.

Men, her er intervjuer med viktige aktører i bildebokfeltet som Harald Nordberg, illustratør, forfatter og norsk bildeboks ”grand old man” «Jeg ser på bildeboka som landets største galleri for barn» svarer han på spørsmålet om norske barn trenger bildebøker, og før det: «… vi er jo overbevist om at andre kunstformer, som god litteratur, teater og musikk, er viktig for barn. »

Det unge forlaget Magikon, representert ved Kristin Roskifte og Svein Størksen, har en annen tilnærming til bildebøker. De ser at barn ikke er en enhetlig lesergruppe, at de har ulike preferanser – som voksne har det. De tror at voksne undervurderer barns evne til å ta til seg ting. Kort sagt, de tror at barn forstår kompliserte ting. Disse to intervjuene gir samlet et godt bilde av klimaet rundt den norske bildeboka i dag.

Bildeboka er på sitt beste, og det er den ofte; kunstnerisk, intertekstuell, mangfoldig og den har lenge vært ganske fri for pedagogiske pekefingre. Takket være statlige støtteordninger kan norske forlag gi ut gode, kunstneriske bildebøker av høy kvalitet uten å brekke ryggen. Om den oppvoksende slekt leser dem, se det er en annen sak. Hva som gjøres for at barn skal lese samtidslitteratur – det streifes knapt.

Norsk barnebokinstitutt
Denne uken feirer Norsk barnebokinstitutt sine 30 år med jubileumsseminar og fest. I et dobbeltintervju med nåværende og tidligere direktør; Kristin Ørjasæter og Karin Beate Wold får vi en oversikt over utviklingen innen barne – og ungdomslitteraturen. Det er forstemmende at vi stadig vekk ikke er kommet lenger: I Vinduets temanummer om ungdomslitteratur nr.2/1980 etterlyste redaktør Janneken Øverland en måte å komme bort fra den utbredte forestillingen om at ungdomslitteratur er litterært ”mindreverdig”.

Og kritikken får så hatten passer. «En ting er manglende anmeldelser, verre er mangelen på refleksjon og perspektiv» er Karin Beate Volds dom. Kristin Ørjasæter etterlyser akademisk oppmerksomhet rundt barnelitteraturen.

Å lese tekst som bilde
Nina Gogas lesning av Tormod Haugens Vinterstedet, blir da et usedvanlig godt eksempel på hvordan en lesning av barnelitteratur kan og bør være. Det er litteratur det handler om – og det er kunst.

«Det er forholdet mellom beskrivelsen av minnebildene stedene framkaller og stedene Andreas oppsøker, både på tekstens nåtidsplan og tekstens sammenfoldede fortidsplan, som har motivert min lesning her», skriver Nina Goga. Les, og la tid og tekst folde seg ut foran øynene dine.

Å lese bilde som tekst
I forfatter Espen Stuelands lesning av Stian Holes Garmanns gate,, liker jeg innledningen best, der Stuelands datter kaster et kort blikk på boka og sier; «Det er den samme, »med referanse til Garmanns sommer, som vi hadde lånt på biblioteket et års tid tidligere» skriver Stueland før han går inn på en utførlig studie av Stian Holes bilder, og tolker dem.

Selv synes jeg likheten mellom de to bøkene er mer interessant enn den intenst beskrivende lesningen. Jeg savner en problemstilling rundt dette med serier, med ulike typer illustrasjon, med ulike referanser.

Barndommens rike
Siden det er voksne som skriver barnelitteraturen må vi stole på fornemmelsen de har for barndommens rike – og for minnene. Professor, grafisk designer og forfatter Kai Gjelseth minnes i en flom av tekst, tegn og bilder. Opplevelsene raser utover sidene, fordeler seg og kategoriseres etter gammelkjente mønstre – det minner om Darwins opptegnelser. Den er ikke forbeholdt barna – denne reisen gjennom livet hans, kunst- og kulturhistorien. Den er for alle, og sier mye om det å «vokse opp til å bli barn igjen» som er tittelen, og som kanskje er det som driver den som skaper kunst for barn og for voksne.

Jo mer jeg leser, desto bedre synes jeg dette nummeret av Vinduet er. Man slipper til og med lange haranger om den pedagogiske barneboka. I stedet peiler tekstene seg inn mot det lekende mennesket.

1. Nazistenes yndede samtidsdramatiker Hanns Johst (1890 – 1978). «Hver gang jeg hører ordet kultur, spenner jeg hanen på min pistol». Replikken er hentet fra skuespillet Thomas Paine,.



Skrevet av:
Kommentarer