Vinterfilm

Trist tristesse

Å skrive en roman uten klar handling, framdrift eller avrundet slutt – og likevel klare å holde på leserens interesse fra første til siste side – er en vanskelig øvelse, som kun de færreste forfattere mestrer. Tore Elias Hoel er ikke blant disse.

I sin seneste ungdomsroman, Vinterfilm, gir Tore Elias Hoel en inngående skildring av en trist dag i en trist norsk ungdoms triste liv. Boka begynner med at 16 år gamle Kristian våker opp nyttårsaften morgen og straks går i gang med å rydde opp etter foreldrenes daglige fylleslag, og den slutter et knapt døgn senere, når Kristian endelig kan rusle hjemover for å legge seg etter en lang, men ikke spesielt lystig nyttårsfeiring. Tiden imellom er for det meste fylt av uinteressant tidsfordriv, både for hovedpersonen og for leseren: Kristian orker nemlig ikke å være sammen med sine alkoholiserte foreldre mer er høyst nødvendig, og han rømmer derfor huset så fort han kan og driver gatelangs i den mørke, kalde ”drittbyen” mens han forsøker å finne på ting som kan få tiden til å gå: Han klipper håret, han ser nøye på alle varene i hver eneste butikk, han småprater med kamerater han treffer langs veien, og han går, går og går. Noen egentlig handling finnes det altså ikke i denne boka; det er heller snakk om en jevn, monoton tristesse. Det skjer riktignok en del dramatiske ting i løpet av denne dagen i Kristians liv: et butikktyveri, et drapsforsøk og tilløpet til en forelskelse, men ingenting av dette flettes inn i et sammenhengende dramatisk forløp, og leseren blir sjelden sittende og lure på hva som vil skje videre i historien.

At denne mangelen på dramatisk handling er et bevisst valg fra Hoels side, forteller han med all mulig tydelighet i en scene i romanen der Kristian og kameraten Børre ser filmen ”Ewa” på dvd:

Dei såg på rulleteksten, sa ikkje noko.

– Eg hadde trudd filmen skulle vere betre, sa Børre etter ei stund. – Lite handling, liksom. For mykje prat.

– Det visst sånn

film noir

 er. Inga løysing, men kanskje nye perspektiv, berre. Så må personane gå vidare. (s. 75)

I og for seg er det ikke noe galt i å velge en slik film noir-inspirert framstillingsform, men når leseren ikke tilbys noen handling å engasjere seg i, må andre sider av romanen være desto sterkere: Den kan for eksempel tegne dyptloddende psykologiske portretter av hovedpersonene, gi innblikk i ukjente og fascinerende miljøer, presentere nye filosofiske innsikter eller være formulert i et blendende godt språk. I Vinterfilm finner vi imidlertid lite av disse kvalitetene. Kristian er en relativt pregløs hovedperson, og det traurige norske småbymiljøet fylt av småkriminelle ungdommer og alkoholiserte voksne har vært så godt som obligatorisk i norsk ungdomslitteratur siden 1970-tallet og er i seg selv ikke nok til å holde på leserens interesse. Hovedpersonen gjør seg riktignok noen tanker om sin mistrøstige tilværelse, med bøker og filmer som sammenligningsgrunnlag, men noen revolusjonære innsikter får man ikke av å lese denne romanen. Når heller ikke språket er spesielt oppsiktsvekkende, snarere tilstrebet nøytralt refererende, er det lite som hindrer Vinterfilm i å bli liggende og støve ned på nattbordet med et bokmerke omtrent midt i, til tross for at den bare er 81 sider lang.