Tittel: Vinterjenter
Tekst: Laurie Halse Anderson
Oversetter: Agnete Øye
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2010
Antall sider: 261

ISBN 978-82-02-31863

Vinterjenter

KONTROLLERT ANOREKSI

Sterk, men kanskje litt for ambisiøs roman om jenter som sulter seg til døde

Døden og jenta
For bare et halvt år siden var atten år gamle Lia og Cassie bestevenninner og partners in crime: Cassie bulimiker, Lia anorektiker. Men etter en bilulykke som resulterte i at jentene ble innlagt, har foreldrene til Cassie bestemt at Lia er farlig for datteren deres, og de to har brutt kontakten. Idet romanen åpner, er Cassie død. Hun har, skal det vise seg, bokstavelig talt spydd seg i hjel. Nå er telefonen til Lia er full av beskjeder fra en død jente. Ville noe vært annerledes hvis hun hadde overvunnet stoltheten og tatt telefonen da Cassie ringte kvelden før? Det kan selvsagt ikke Lia vite, men hun kan føle skyld. Og det gjør hun. Gjennom romanen ser vi hvordan denne skyldfølelsen bidrar til å skyve Lia lengre og lengre unna foreldrenes innflytelsessfære. For Lia går selvkontroll og selvavstrafning ut på ett: det handler om å slutte å spise, om å spise minst mulig uten at noen oppdager det, slik at hun kan føle seg sterk og fri.

Tynne allegorier
Vinterjenter er altså en roman om spiseforstyrrelser generelt, og om anoreksi spesielt. Som antydet er det også en roman om skyld og skyldfølelse, om å svikte noen man er glad i. Dens største styrke ligger imidlertid i at den ikke er en roman som er interessert i å fordele skyld. Det er ikke uvanlig at spiseforstyrrelser, som motiv betraktet, brukes i kulturkritisk øyemed i ungdomslitteraturen. Kritikken rammer jentene det gjelder, som burde ”ta seg sammen” – for øvrig en logikk som for den spiseforstyrredes del helst går ut på å spise mindre heller enn mer – men også den tilsynelatende hulheten som preger moderne vestlig kultur. Men slik kritikk blir sjelden alvorlig og dypsindig. Den ender tvert imot ofte med å virke lettvint og klisjépreget, litt som de evinnelige tv-apparatene som kastet sitt golde lys ut i alskens dysfunksjonelle familiers stuer i litteratur, drama og (ja) tv-produksjoner i den siste tredelen av det tjuende århundret. Anoreksi og bulimi blir så altfor tydelige og velbrukte tegn, de truer med å trekke fortellingene i retning av det allegoriske, slik at vi lett ser allegorien, men ikke de unge menneskene som lider under sykdommen. Og dem er det mange av, skremmende mange.

Det fineste med Vinterjenter er at den ikke er interessert i allegorier, og altså heller ikke i å legge skylda på overfladiske jenter, slemme foreldre eller en massekultur som dyrker usunne idealer. Det er en tekst som bestreber seg på å ta jentene som sulter seg alvorlig, rett og slett ved å vise dem frem, slik at vi ser dem som mennesker og ikke som hendige demoniseringsdeviser. Halse Anderson beskriver sin hovedperson med empati og nysgjerrighet, forskrekkelse og bekymring. Vi skjønner at spiseforstyrrelsene oppstår i kjølvannet av en tøff skilsmisse og som en følge av Lias påfølgende vending mot venninnen Cassie – de to bestemmer seg for å konkurrere om hvem som kan bli tynnest – men foreldrene deres fremstår som dypt menneskelige i sin utilstrekkelighet, ikke som onde overgripere. Når Lia lykkes i å skjule vektreduksjonen sin for dem, ser vi både hennes triumf og hennes nederlag: å lure foreldrene er å kontrollere dem, slik ikke å spise er å kontrollere den egne, gjenstridige kroppen, men samtidig skjønner vi at denne kontrollen, som fremstilles som en form for frihet, også dypest sett er en form for straff som både skal ramme kaoset inni Lia og det utenfor henne.

Melodramatiske tendenser
Stort sett er dette altså rystende lesning. Det er vanskelig å ikke la seg berøre – gang på gang tenker i hvert fall jeg at dette for all del ikke må hende noen – selv om jeg vet at det skjer overalt. Leseren konfronteres stadig med sin egen utilstrekkelighet – ikke som leser, men som venn, omsorgsperson, forelder. Slik sett er Vinterjenter så absolutt en god roman, men perfekt er den ikke. Selv om den har hjertet på riktig plass, er det også en del elementer som skurrer her, litterært sett, og som tidvis trekker romanen mot det melodramatiske. Til en viss grad knytter det mindre vellykkede seg til forfatterens valg om å la Lia være en slags poetisk visjonær, noe som særlig gir seg utslag i at Cassies spøkelse dukker opp for henne i tide og utide for å hjemsøke henne, som en slags konkretisering av all skyldfølelsen Lia bærer på. Dette resulterer nærmest nødvendigvis i en slags metafysisk showdown mellom de to jentene – Lia må bokstavelig talt velge mellom livet – først og fremst representert ved stesøsteren Emma – og døden c/o Cassie.

Jeg har ingen problemer med at spiseforstyrrelser kan utløse hallusinasjoner, og heller ikke med at en fortelling bør ha et plott, en konflikt som strukturerer den. Likevel slår det meg at Halse Anderson blir litt tung på labben når hun skal turnere så vel plott som hallusinasjoner. For på den ene siden blir det noe i overkant symmetrisk og didaktisk overtydelig med denne liv/død-konflikten – når Cassies spøkelse dukker opp opplever jeg henne for ofte som et behendig plottgrep og for sjelden som en hallusinatorisk og skremmende realitet.
Noe av det samme gjelder de mange overstrekede frasene i teksten, der vi så å si blir vitne til at Lia sensurerer sine egne tanker – særlig de som dreier seg om sult eller om mennesker som står henne nær. Dette anskueliggjør jo visse trekk ved anorektikerens indre kaos, men samtidig fungerer det bare måtelig som litterært grep. Det blir litt for overtydelig, litt for anmassende til at det gjør inntrykk.

Full kontroll
Samtidig er det slett ikke alt ved Lias hallusinatoriske virkelighet som virker plott-motivert. Men heller ikke her er jeg helt fornøyd. Forfatteren har valgt å utsyre sin heltinne med det en må kunne kalle en overdådig innvendighet, noe som først og fremst gir seg utslag i en blomstrende metaforikk. Når Lia ligger våken og tenker på den døde venninnen, forstiller hun seg for eksempel følgende scene:

Edderkopper klekkes ut og kryper ut av navlen min, hårete små tjæreperler med ballerinaføtter. De myldrer, spinner et silkeslør, hundre tusen edderkopptanker vevd sammen helt til de hyller meg inn i et lunt teppe.

    (s. 46)

Jeg er selvsagt med på at Lia i en slik stund, og med referanse til egen navle, godt kan tenke på edderkopper, vesener som symbolsk sett henger sammen med det kroppslige, med jorden, med underbevisstheten, med overgangen mellom liv og død. Det jeg sliter med er den ekstreme estetismen disse edderkoppene er skildret med – tjæreperlene og ballerinaføttene. Her, som ellers i romanen, er det som om Lias blikk er innstilt på å forvandle noe potensielt avskyelig til noe sanselig, propert og pent. Ved første øyekast kan en slik bevegelse synes logisk. En anorektiker vil jo nærmest uunngåelig estetisere den heslige sykdommen som anoreksi er, hennes blikk er ikke vårt blikk, og kanskje spesielt ikke når hun hallusinerer. Men likevel slår det meg at estetiseringen her ligger på et annet nivå. Den gir inntrykk av at Lia kontrollerer for mye. Ikke bare kontrollerer hun vekta si og – til en viss grad – menneskene rundt. Hun kontrollerer til og med sine egne hallusinasjoner og mareritt.

Det er på dette punktet jeg lurer på om ikke Halse Andersons sympatiske innlevelse i Lias vanskelige liv kanskje går hakket for langt. For i tillegg til at Lias hallusinasjoner får henne til å fremstå som en slags poetisk visjonær, en utvalgt – skrik er ”pakket inn i hvit fløyel, elegant og dumpt” (s. 250), ”ord (…) drypper ut sammen med tranebærmuffinsmulene og kommaer dyppet i kaffen” (s.9), selv er hun ”et isfjell som driver mot kanten av kartet” (150) – gjøres hun nok samtidig litt for smart og innsiktsfull. Lia kontrollerer ikke bare en uregjerlig kropp, en skrikende sult. Hun kontrollerer også språket hun bruker til å beskrive seg selv og verden omkring henne. Jeg kan være med på dette – i hvert fall til en viss grad. Men Lia viser også en foruroligende innsikt i sitt eget prosjekt. Her har hun veiet seg, vekta viser 40, 3 kg:

Jeg kunne ha sagt at jeg er oppglødd, men det ville vært en løgn. Tallet spiller ingen rolle. Hvis jeg kom ned på 32, ville jeg ha ønsket meg 29. Hvis jeg veide 4, ville jeg ikke ha vært fornøyd før jeg kom ned på 2. Det eneste tallet som ville ha vært tilfredsstillende, er 0. Null kilo, null liv, størrelse null, dobbeltnull, null punktum. Null i tennis er love, kjærlighet. Endelig skal jeg få det.

    (s. 205)

I avsnitt som dette, blir det som om Lia har for stor oversikt over sin egen lidelse, som om hun er i stand til å se seg selv utenfra, til å skjønne at hun er i ferd med å ta livet av seg, at døden, punktumet, nullpunktet er den logiske konsekvensen av at hun ikke spiser. For meg blir det nok et lag av kontroll, som jeg mistenker at har mer med forfatterens inderlige ønske om å anskueliggjøre problemet hun skriver om å gjøre enn det har med anorektikerens selvbevissthet. Kanskje blir hun for ivrig etter å forstå, kanskje identifiserer hun seg for sterkt med sin hovedperson. I prosessen risikerer hun å gjøre Lia for suveren, til for mye av en profetskikkelse, en som ser det vi ikke ser. Det tror jeg verken at hun er, eller trenger å være. I en tekst som handler om en jente som sliter med å få kontroll over kaoset i henne og i verden der ute, tar jeg meg for ofte i å tenke at kaoset, slik det presenteres i teksten, fremstår som påfallende ordnet og oversiktlig. Derfor klarer jeg ikke helt å la meg overbevise av denne teksten. Forfatteren har gjort leksa si, hun vet hva hun snakker om, men som litterær tekst betraktet er det likevel noe som skurrer.

Til tross for disse innvendingene er det imidlertid liten tvil om at Laurie Halse Anderson har skrevet en god og tankevekkende roman om noe det er vanskelig å skrive godt om. Det er lett å anbefale den til alle som er interessert i å forstå hvordan verden kan arte seg for noen som lider av alvorlige spiseforstyrrelser. At teksten ikke er perfekt, får vi definitivt heller leve med.

Agnete Øyes oversettelse er stort sett god, men noen ganger skinner
kanskje engelsken for mye igjennom, og kanskje særlig i dialogene. En
replikk som «Jeg hater å snakke stygt om de døde, men jeg er glad for at
du ikke hengte sammen med henne lenger
» (s. 11) klinger ikke godt i mine
ører.



Skrevet av:
Kommentarer