Vips – en trilobitt!

Tidlig på 60-tallet kjøpte mine foreldre bokserien «Mitt Skattkammer» – et barnebokverk på 10 bind med historier fra hele verden. Bøkene var tilpasset høytlesing for veldig små barn – de første bindene, mens de siste bindene hadde historier fra naturen, historien, teknikkens verden og fra klodens ytterkanter. For min del var det de siste bindene som vakte mest glede. Jeg var rundt 10 år da jeg begynte å lese disse bøkene.

Det var spesielt historien om Ola og trilobitten som vakte interesse og undring. Dette var en historie om gutten Ola som ute på tur sparket vekk steiner som lå på bakken, men plutselig var det en stein som ropte tilbake «Du kunne da se på meg!». Steinen inneholdt et fossil, en trilobitt, en type havlevende dyr som døde ut for rundt 250 millioner år siden. På forhånd hadde jeg en uvanlig stor interesse for naturen rundt meg, jeg presset planter, jeg hadde et lite rom i det store huset vårt i Harstad som jeg innredet til et museum med steiner, fisk og dyr på sprit, hodeskaller av dyr jeg hadde funnet i skogen og mye mer.

Men fossiler hadde jeg ikke. Berggrunnen rundt Harstad er nemlig helt fri for fossiler, bergartene er for gamle eller for omvandlet. Men historien om Ola pirret interessen, det var fine tegninger i boka, og jeg fant ut at jeg måtte lage en trilobitt selv! Og det var ikke så vanskelig. Jeg hadde en gipsplatebit og risset inn trilobittmønsteret. Deretter farget jeg gipsen brunsvart – og vips – så hadde jeg en trilobitt i museet mitt.

Historien i «Mitt Skattkammer» trigget en interesse for dyr, planter og fossiler, som utviklet seg videre, og jeg fikk fingrene i andre bøker. Det var spesielt bokserien «Det Lille Universitet» fra Fredhøis Forlag, og naturlig nok «Fossiler. Nøkkelen til livets historie» som ble kjøpt inn. Interessen for fossiler har ledet meg til der jeg er i dag – en forsker ved Universitetet i Oslo, med Jørn H. Hurum som nærmeste kollega.

Han og jeg satt og snakket for mange år siden om hvordan interessen for fossiler hadde oppstått, og stor var forbauselsen da det viste seg at vi hadde lest samme historie, om Ola og trilobitten, da vi begge var små – han midt på 70-tallet, jeg midt på 60-tallet. Jørn bodde da midt i smørøyet for funn av fossiler i Norge, og gjorde raskt sine egne funn. Jeg måtte lage mine egne fossiler, og jeg har senere forstått at hjemmeproduksjon av fossiler faktisk er «big business» i den store verden. Det lages forfalskninger som vi forskere skal lures opp i stry av. Men takket være kunnskapen fra bokhistorien om Ola og trilobitten, så er jeg på vakt når tvilsomme fossiler dukker opp!

Hans Arne Nakrem er professor ved Naturhistorisk museum, Seksjon for forskning og samlinger, på Tøyen, Universitetet i Oslo.

Hans Arne sender stafettpinnen videre og vil utfordre Eirik Newth til å dele sitt barnebokminne neste gang.

Boka kan leses elektronisk hos Nasjonalbiblioteket på bokhylla.no.

Les også Jørn H. Hurums barnebokminne om den samme teksten 21.3.2017.