Tittel: Moulton og meg
Tekst: Torill Kove
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2014
Antall sider: 38

Visuell 60-tallsmimring

Søkes: småborgerlig familie med egen gressklipper og krystallysekrone.

 

«Har dere ikke sallong?» utbryter nabojenta Nusse i Anne-Cath Vestlys drabantby-skildring av livet til Aurora i blokk Z. En scene som forteller elegant, og med minimale midler, om hvordan forskjeller i tankesett og livsstil signaliseres gjennom tingene vi omgir oss med. Aurora, som skjønner at hun må forsvare familiens ære, sier: «Nei, men vi har piano»… I sin siste bildebok Moulton og meg forteller Toril Kove en tilsvarende historie om å være den familien som går sine egne estetiske veier, til stor bekymring for fortellingens syv år gamle jeg-person.

Kul kombi

sykkelFor lesere som lurer: en Moulton er alle kombisyklers mor, en designklassiker som nå stilles ut på museum og selges for en formue på eBay. Moulton er utgangspunktet for de små delbare DBS-syklene som alle søttitalls-kamerater tråkket rundt på. I dag er det med andre ord en haug med hipstere som kunne tenke seg en Moulton de luxe, men Koves jeg-person vil helst ha en klassisk damesykkel med kurv foran og et sånt fint regnbuefarget nett over bakhjulet. Akkurat sånn som de andre. For det er jo som regel det barn vil – å være omtrent som alle andre. Men dersom fortellerstemmen ønsker konformitet, har hun nok havnet i helt feil familie. De modernistiske arkitekt-foreldrene hennes fremstår som eksotiske og snåle i møte med den tilsynelatende tekkelige familien til bestevenninnen Benedicte (med c!).

Oss og dem

Både tekst og bilde formidler på hvert sitt vis kontrasten mellom de to familiene, sett gjennom barnets briller. Et fiffig tverrsnitt av tomannsboligen de deler, er formet som en barnetegning med stiliserte strekmennesker og piler som peker talende mot «oss» og «dem». På den ene siden av en vertikal vegg finner leseren polstrete møbler og knedypt vegg til vegg. Og jeg-personen er misunnelig. Hun er misunnelig på den hjemmeværende mammaen til Benedicte som kjøper fine kjoler med sløyfer og rysj, og på den alminnelige barteløse pappaen som går på jakt og drar på rep-øvelse en gang i året. I hennes halvpart av huset velter barna med jevne mellomrom av de trebente kryssfinerstolene og mor syr alle kjolene selv. Dessuten er far både militærnekter og innehaver av byens største og eneste bart. Dermed får syvåringen stadig vondt i magen og må gå til doktoren for å snakke ut om familiens aparte stoler, kjoler og barter.

Barneperspektivet i bildene

Russiske soldaterKoves illustrasjoner gir et humoristisk innblikk i barnets tankesprang og assosiasjoner. Som om ikke naboene var flinkiser nok, har de til og med en hund ved navn Flink, oppkalt etter polarhelten Nansens yndlingsfirbente. Samtidig ser vi Nansen selv i full polmundur med sin pelskledde venn som sitter flinkt i givakt, mens alle de andre hundene slumser rundt, åpenbart litt mindre på hugget. Videre tenker hovedpersonen på at far er pasifist. Men hva om det kommer russiske soldater for å ta familien? I fantasien stilles soldatene stramt opp på rekke mot en bakgrunn av storblomstrete Marimekko-gardiner, mens far har nokså lite å stille opp med sine gromme fotformsko og store bart. Et oppslag der tekst og bilde spiller spesielt fint på lag er et der det fortelles at «Jeg har mye å tenke på. Sykkelen vi ønsker oss. Fars bart, de rare stolene våre, avslutningsballet på danseskolen og kjolene mor syr til oss. Hemmeligheten om at jeg er misunnelig på Benedicte.» Samtidig ser vi mor og datter som går inn på legekontoret gjennom en dør klemt inn mellom Andersen sport og sykkel på den ene siden, og herrefrisøren som har en rikholdig bartesamling utstilt i vinduet. Dermed er hovedpersonen i skvis både bokstavelig og billedlig.

Litt om alt

Det er med andre ord ikke de store skjellsettende konfliktene som skildres i Moulton og meg, men de mange små tingene som kan være store nok når man er syv år. Det handler om å ønske seg en sykkel, om å være misunnelig, om at den du var misunnelig på ikke var så heldig likevel (det er nemlig bedre å ha en pasifist-pappa enn en streit pappa som flytter sin vei). Det handler om å miste en bestevenninne som har mistet en pappa som flytter sin vei, og det handler om å få en sykkel som er rar og spesiell, men fin likevel. De mange barndomsminnene og avstikkerne har sin sjarm, men gjør teksten pratsom og litt lite stringent. Kove er på ingen måte den første til å skrive selvbiografisk om egen barndom i dagens Knausifiserte litteraturlandskap. Men dersom man skal skrive fram egne minner, må de på en eller annen måte være gjenkjennelige og allmennmenneskelige nok til å gi resonans hos leseren.

Krokodiller vs. dansk design

samtidsmuseetI rettferdighetens navn må det sies at jeg er nesegrus fan av bøkene om Johannes Jensen, som Toril Kove har illustrert tidligere. Johannes Jensen er jo krokodillen som ikke helt klarer å sirkle inn nøyaktig hva det er som gjør ham annerledes, til tross for at alle kollegaene hans på ligningskontoret er mennesker uten grønn hale. Kove har rett og slett allerede laget den ultimate annerledes-boka, og er dermed nødt til å hoppe etter seg selv. Når hun denne gangen skildrer en sart fremmedfølelse knyttet til familiens Arne Jacobsen- stoler, blir resultatet litt tannløst, om enn artig, for en voksen-leser som gjenkjenner brytningstiden mellom borgerlig «sallong» og sekstiåtter-piano.

 



Skrevet av:

Kommentarer