Visuell teatermagi

Jack og Bønnestengelen av Teater MANU er bunnsolid animasjonshåndverk og visuelt teater av ypperste klasse. Løp å se!

Jack og Bønnestengelen er opprinnelig et gammelt engelsk eventyr som finnes i mange varianter, som er bearbeidet på utallige måter og som har blitt bildebok, tegneserie, film og teater tidligere.

Vi møter Jack (Ipek D. Mehlum) og moren (Ragna Huse), som er fattige og lever i en liten husmannsstue. Faren har forsvunnet, moren sørger, og nå har nøden blitt så stor at de må selge den eneste dyret de har, en liten ku. Dessverre er Jack fryktelig lat, drømmende og udugelig, og hjelper ikke moren sin med noe som helst.

På vei til markedet for å selge kua, møter Jack en mystisk mann (Ronny Patrick Jacobsen), som lurer ham til å bytte henne bort til fordel for en håndfull magiske, lysende bønner. Jack lar seg fascinere og bytter bort kua, noe som ikke overraskende blir dårlig mottatt av mor når han endelig kommer hjem. Hun kaster sint bønnene ut av vinduet, men om natten vokser det opp en enorm bønnestengel som rekker helt opp til skyene. Fra da av skyter eventyret også fart. Nysgjerrige Jack lar seg friste til å klatre oppover bønnestengelen i nattemørket. Stengelen fører til en magisk verden med underlige vesener og møtet med en skummel rødkledt dronning med blått hår, og en stor, grådig kjempe som sluker alt han kommer over, til og med menneskebarn.

Manusforfatter Tine Thomassen har fått fortellingen til å handle om mer enn at en fattig gutt blir rik. Her legges det vekt på hvordan man kan forandre seg gjennom utfordringer og bli et større menneske. Det er ikke bare bønnestengelen som vokser, men Jack også.

Troverdig helhet
Kostymene, designet av Grete Rustad, har en humoristisk og vakker estetikk, og er laget i en stil som klippet ut av en eventyr-animasjonsfilm. På den måten bindes den konkrete fysiske verden sammen med den animerte eventyrverden; fargene og utseendet både på de animerte figurene og de fysiske kostymene er skapt i samme estetiske helhet. Av samme grunn aksepterer jeg som publikummer at kuen til Jack og moren er en liten, svevende luftballong-ku. I dette universet glir animasjon og materiell virkelighet over i hverandre.

Scenografien, laget av Ola Bråten, består av to dust gråmelerte sidevegger som skråner svakt inn mot hverandre, og en bakvegg med to sider som kan trekkes fra slik at et større og dypere rom åpenbarer seg. På den måten har scenografen laget et veldig enkelt rom som kan omskapes ut fra hva som projiseres på veggene, og som lett kan forandre dybde.

Et stort antall sinnrike luker i veggene gir mange muligheter; den sultne, blå kjempens spisebord felles plutselig ned med den største selvfølgelighet, gullgåsen forsvinner i en luke, sideveggen får et vindu som moren kaster tryllebønnene ut gjennom, og helt mot slutten viser det seg at bakveggen også har støtter som kan klatres på, slik at Jack og Julie bokstavelig talt klatrer nedover den animerte bønnestengelen. Kombinasjonen av vakker og detaljert animasjon og reell scenografi skaper et inntrykk av at rommet virkelig er eventyrlig magisk og lever sitt eget liv.

Elegant vekselspill mellom animert og reelt
Med animert scenografi er kompliserte sceneskift blitt en saga blott. På under ett sekund befinner Jack seg i helt nye omgivelser. Det årvåkne, sjarmerende og nyanserike spillet til Ipek D. Mehlum som Jack, river meg med i det raske og dynamiske tempoet og gjør at jeg tror på alle overgangene. Skuespillerprestasjonene er i det hele tatt svært sterke. Her er det visuelle og fysiske uttrykket framtredende, og ikke minst er spillegleden genuin. Snedige og originale koreografier av Andre Danielsen, støtter ytterlige opp om det tegnefilmaktige universet.

Noe av det flotteste med denne teknologisk avanserte forestillingen, er at fortellingen, skuespillet og teknologien er så godt sammenvevd. Jack og Bønnestengelen har blitt en bunnsolid familieforestilling med en komplett helhet som favner samtlige elementer, fra skuespill, koreografi og kostymer til scenografi, animasjon og dramaturgi. I Teater MANUs oppsetning er eventyret om Jack og Bønnestengelen bygget ut til en unik versjon, hvor til og med det lille, animerte ekornet som Jack møter på vei opp bønnestengelen, har en sjarm og troverdighet som går rett hjem. Og den animerte kaktusmannen som forsøker å advare Jack når han er på vei til slottet, er garantert ikke noe du har sett maken til tidligere. Fascinerende er det også at for eksempel gullgåsen Jack oppdager hos kongen, finnes i både en animert utgave og som hånddukke. Den forsvinner ned i en luke, kommer opp igjen i animert versjon, og etter å ha blitt jaget av kongen, legger den et reelt gullegg. Slik veksles det frem og tilbake mellom animasjon og reelt spill på elegant vis, noe som selvfølgelig igjen har mye å si for timing og overraskelse.

Krevende timing
Selvsagt reiser en teaterforestilling som lener seg såpass mye på animasjonsteknologien, flere spørsmål. Hva gjør all animasjonen med dialogen mellom publikum og skuespillere? Det å ha animerte motspillere, krever mye av skuespillerne når det kommer til fokus og timing. Energien forblir til en viss grad oppe på scenen.

I Jack og Bønnestengelen blir ikke barna invitert så mye med, til det er timingen for stram og formen uegnet. Hadde majoriteten av norsk barneteater blitt produsert på samme måten, ville det vært et problem. Men det er ikke tilfellet, og diskusjonen blir derfor (i hvert fall inntil videre) irrelevant. Dessuten, de få svakhetene i «samspillet» mellom animerte figurer og fysiske skuespillere, som når de animerte figurenes blikk til tider ikke møter blikket til skuespilleren de har en dialog med, er nesten ikke verdt å påpeke, da det overhodet ikke ødelegger helheten.

Regissør Mira Zuckermann formår med Jack og Bønnestengelen å formidle det som opprinnelig er en tradisjonell, muntlig eventyrfortelling til dagens teknologivante barnepublikum. I Zuckermanns fortolkning har eventyret også blitt til en rørende historie om forholdet mellom Jack og moren, som ikke helt klarer å forstå Jacks barnlige og fantasifulle perspektiv på virkeligheten.

Teater for alle! 
Teater MANU er blitt en av landets fremste produsenter av visuelt teater for barn. Et teater for hørselshemmede kan lett ende opp som et kunstnerisk uinteressant politisk alibi, men i stedet for å avspise hørselshemmede barn med annenrangs scenekunst, har Teater MANU utviklet seg i en svært spennende retning. Begrensningene som det å lage teater for hørselshemmede innebærer, har resultert i banebrytende visuelt og teknologisk teater.

Tro for all del ikke at Teater MANUs oppsetning av Jack og Bønnestengelen kun er interessant for hørselshemmede barn. Den avanserte animasjonen, dynamikken, humoren og kvaliteten på skuespillet gjør Jack og Bønnestengelen svært fornøyelig for et stort aldersspekter. At både de animerte figurene og skuespillerne snakker tegnspråk, mens en skuespiller (Kjersti Fjeldstad) gjengir stemmene fra sidelinjen, aksepterer man etter to minutter.

Det er som gutten på raden foran meg utbrøt da forestillingen hadde kommet til sin slutt: «Jeg vil at det ikke skal være ferdig, Pappa!»

Forestillingen reiser nå på turné til en rekke norske byer.