Menneskets utvikling
Jørn H. Hurum
64 Sider
Gyldendal 2004

Internett
Jorunn Danielsen Newth
48 Sider
Gyldendal 2004

Vitenskapsbiblioteket fra Gyldendal

Utmerket nytt ”vitenskapsbibliotek” 

De to første bøkene i Gyldendals fagbokserie ”Vitenskapsbiblioteket” lover godt for en eventuell fortsettelsen av serien. Både Menneskets utvikling og Internet er skrevet av fagfolk med begeistring for sitt fagområde og er preget av en stor redaksjonell iver etter å formidle stoffet på beste vis til unge lesere – dog ikke til de aller yngste. 

Menneskets utvikling av Jørn H. Hurum behandler utvilingslæren og et stoffområde som på ingen måte er nytt innen fagbøker for barn og unge, mens Internett av Jorunn Danielsen Newth tar for seg et fagområde som har vært lite behandlet for denne målgruppen hittil, men som er desto mer brennaktuelt. Slik kan en trolig forstå disse to utgivelsene som ”Vitenskapsbibliotekets” programerklæring: ”Det gamle på en ny måte og det nye på en god”. En annen ting som slår en straks en åpner disse to første bøkene i ”Vitenskapsbiblioteket”, er at forlaget bruker seriens hovedredaktør, fagbokforfatter og astronom Eirik Newth, som ”varemerke” eller kvalitetsgarantist for serien ved å presenterer hans bilde og navn på tittelsiden på en like fremtredende plass som bøkenes forfattere. 

Utviklingslæren som puslespill
Jørn H. Hurums bok er den mest bemerkelsesverdige av disse to, og sikkert den som kommer til å ”bli stående” lengst. Hans fremstilling av menneskets utviklingshistorie er både klar og pedagogisk og samtidig fascinerende fortalt. Gjennom seksten oppslag bringer han leseren med på en reise bakover i tiden som forteller hvor langt tilbake mennesket kan spore de ulike markante trekkene ved utformingen av sin kropp. For eksempel spores den store hjernen 160000 år tilbake, den tobeinte gangen 3,6 millioner år tilbake, det flate ansiktet 7 millioner år tilbake, negler og hender til å gripe med 55 millioner år tilbake, og så videre, helt tilbake til opprinnelsen til DNA for noen ubegripelige 3,8 milliarder år tilbake. 

Hvert av disse 16 kapitlene er på to til fire sider, og de er strukturert rundt noen faste elementer. Kapitloverskriftene presenterer tydelig hvilket menneskelig særpreg det skal handle om: ”Tobeint gange”, ”Morkake”, ”Varierte tenner, mellomgulv og pels” for eksempel. Teksten viser så på en ytterst nøktern måte til hvilke fosilfunn som ligger til grunn for den vitenskapelige teorien eller oppfatningen som formidles, og gjengir samtidig fotografier av de aktuelle fosilene. Men paralelt levendegjøres disse forstenede restene av utdødd liv i teksten og ofte ved hjelp av tegninger. Slik er for eksempel teksten som dramatiserer funnet av 3,6 millioner år gamle fosiliserte fotspor i Tanzania: 

    Vi er på et slettelandskap like etter et vulkanutbrudd. Store områder er dekket av vulkansk aske. Det regner skittengrått, og bakken blir gjørmet og glatt. (…) Foran deg går noe som ser ut som en familie. Faren går først, deretter moren, som leier et barn. Faren tviholder i et spyd og ser seg skremt rundt. Moren trår forsiktig i fotsporene hans, mens ungen går ubekymret ved siden av og synger. Alle tre er ganske hårete, og de voksne er ikke høyere enn en åtte—niåring (130 cm). De går på to og har et lite hode med et flatt ansikt og kraftige øyenbrynsbuer. Familien vandrer over askesletten og blir borte i skogen på den andre siden.

Denne type illustrerende tekst får likevel ikke dominere teksten. Andre faste elementer er rammene ”Hva har du beholdt fra …” og ”Nåværende eksempel” som sammenfatter kapittelinnholdet, samt en liten kvinnefigur hvor det er avtegnet hvor på kroppen det omtalte særpreget befinner seg. Denne kvinnefiguren står ved siden av en tidsakse som er formet som en vei som forsvinner bak horisonten, og hvor kapittelets stoff situeres ved hjelp av en silhuett av det aktuelle dyret hvor dette kroppslige særpreget først er funnet. 

For oss som har vært vant til å få utviklingslæren fremstilt på en mer ideologisk måte som ”den sterkestes overlevelse” og ”mennesket trinn mot overherredømme”, er den nøkterne grunnholdningen i fremstillingen en lise. Det er også fint at teksten er åpen med hensyn til den vitenskapelige tvil som kan herske om tolkningen av noen av disse fosilfunnene, og med hensyn til de ”hvite flekkene” som kunnskapen ennå bærer i seg. Slik er dette mindre en ”faktabok” enn en fagbok som langt på vei klarer å formidle fagmannens fascinasjon over både det som er sikkert, og det som er uvisst i sitt fagområde. 

Introduksjon til internett
Jorunn Danielsen Newth har sikkert på mange måter hatt en vanskeligere jobb enn Jørn H. Hurum. Fra de selvsagte spørsmålene ”Hva er Internett?” og ”Historien om nettet” går hun gjennom en bukett av nett-relevante og –relaterte spørsmål som både er praktiske, ideologiske og oppdragende. Det handler om hvordan en skal forholde seg til ”e-pest” eller ”spam”, om den store muligheten Internett gir hver enkelt til å utvide sitt nettverk og sin kommunikasjon med omverdenen, og om hvordan en skal forholde seg til personvernet og riktigheten av informasjonen på nettet. Og det er ikke så lett å ordne denne buketten på en måte som virker pedagogisk og faglig motivert tvers gjennom. Newths utlegging av Internett holdes oppe av hennes utvilsomme begeistring og hennes vilje til å dele både denne og sine egne netterfaringer med leseren. Newths personlige tilstedeværelse i teksten gjør henne til en sympatisk og tillitsvekkende nettviser.

Det morsomste og mest ukjente er vel Newths fortelling om fremveksten av Internett. For oss som har levd en stund, var bare nettet plutselig der og ble fort noe som vi ikke forstod hvordan vi hadde klart oss uten. Forhistorien til nettet – hørt om Arpanet i 1969? – må være minst like fascinerende for dem som alltid har hatt nettet der. Det eneste jeg savnet i den historiske fremstillingen var forhistorien til @, som faktisk – så vidt jeg har forstått – var munkenes plassbesparende måte å skrive ad på i middelalderhåndskriftene. Slik bærer dette helt nye mediet i seg fortidens medium. 

En slående side ved Newths fremstilling er hvor problematiserende den er midt i sin nettbegeistring. ”E-pest” og ”pc-plager” bli behandlet før ”Den store dugnaden” og ”Nett av mennesker”. Dette har kanskje noe å gjøre med at mediet er så nytt, at det fremdeles er på defensiven. På en måte som eldre og mer etablerte medier slipper, må det må forsvare seg mot anklagen om at det slipper gjennom det akk så negative og akk så menneskelige informasjonsslagget. Det er som Einar Førde ironisk sa da det var snakk om å innføre fargefjernsynet i sin tid: ”Vi vil gjerne ha synden, men ikke i farger.”

Newth har ikke skrevet en tekst som gir leserne informasjonen inn med teskjeer. Her skal en være med på notene og våken for å få med seg poengene. Jeg er ikke helt sikker på om nytten og instendigheten i budskapet virkelig vil nå frem til så veldig mange i passasjer som denne: 

    Vil du ikke ha infokjeks, kan du faktisk slå dem av. Hvis du vil ha noen bestemte kjeks, men ikke andre, kan du velge det også. Instillingene ligger under ”personvern” i de fleste nettlesere. Noe av det smarteste du kan gjøre, er å bli kjent med menypunktene i nettleseren du bruker og lære deg mer om hvordan den fungerer.

Men på den annen side, om jeg ikke med en gang fant innstillingene mot ”førsteparts” eller ”tredjeparts kjeks” i nettleseren min, vet jeg nå at det er noe der jeg bør lete etter. 

Illustrasjon og sideutforming
Begge bøkene er flott og formidlende illustrert. Menneskets utvikling formidler en god del dokumenterende fotografier, foruten Håkon Lystads mer tradisjonelle vitenskapelige svart-hvitt tegninger og rekonstruerende fargeillustrasjoner av utdødde dyr og store vulkanutbrudd. Nina Klausens tegninger i Internett er mer typisk ungdommelige og tegneserieaktige. Her er det også brukt en del fotografier og informative rammetekster. Illustrasjonene og sideutformingen spiller på lag med den sterke ”du-henvendelsen” i tekstene. Dette er bøker som vil nå frem og som strekker seg etter sin leser på en tiltalende og kommuniserende måte.



Skrevet av:

Kommentarer