Viva la Ville Wilma!

ENKEL UNDERHOLDNING

Oppfølgeren om Ville Wilma fungerer greit som underholdning, men er mindre viktig som fortellinger om en ny, vill jente i barnelitteraturen.

Stå i bro? Null problem. Rocke rockering? Lett som en plett. Men å være helt stille? Nesten umulig.

Wilma, seks år. Lopper i blodet og bein i nesa. Briller, selebukse, glitterbelte og rockering. Viva la Ville Wilma! er andre bok om ville Wilma, og vi kjenner henne som rampete og sta, men også kreativ, løsningsorientert og humoristisk. Det spørs nok om ikke oppfølgeren ville ha falt noe igjennom hadde det ikke vært for den første boka, som etablerte Wilma for dagens barnelesere. Det skyldes ikke bare at oppfølgeren viderefører detaljer og personer fra første bok; den er nemlig heller ikke like sprudlende, historiene er ikke like morsomme – og når sant skal sies, er ikke Wilma like vill, heller. Men kjenner man Wilma fra før, vil det sikkert være kjærkomne, underholdende fortellinger for barna.

Boka er inndelt i tre: i den første delen er vi med Wilma på biblioteket, i den andre på utekonsert og i den siste i svømmehallen. Mens fortellingen om Wilma og pappa på utekonsert er en koselig fortelling om en stor opplevelse for Wilma, har den første og den siste mest til felles. I begge disse fortellingene møter Wilma urimelige – og svært karikerte – voksenpersoner: i biblioteket foreleser en streng dame om barneoppdragelse, og i svømmehallen har vi å gjøre med en skummel, slem svømmelærer. Ingen av disse personene er (heldigvis) realistiske; de er entydig onde, og det er bare på sin plass at Wilma nekter å gjøre som de sier. Men der hun i biblioteket rømmer fra situasjonen og blir reddet av en gammel dame, tar hun i svømmehallen selv tak, og sier rett ut til svømmelæreren både hva hun føler og hva hun synes om ham – han er en ”dustemikkel!” (s. 44).

Magiske trylleformler og basta finale!
Viva la Ville Wilma! tar altså med seg detaljer fra den første boka, og jeg tror nok nettopp denne gjenkjennelsen er viktig for å få full glede av lesningen. I første bok får vi en introduksjon av hvem Wilma er, og både den strenge nabo Iversen (som viser seg å ikke være så streng likevel) og doktor Mari møter vi igjen i Viva la Ville Wilma!, på samme måte som Wilmas egne ord og uttrykk – som ”basta finale”, når det er noe hun virkelig har bestemt seg for.

Det samme gjelder mestringsstrategien som hun bruker når hun er nervøs. Hun vrikker litt på rompa, snurrer én gang rundt, og hvisker: ”Jeg er fantastico”. Det blir nærmest som en magisk trylleformel. At det ikke alltid hjelper med det samme, får stå sin prøve. Wilma kommer bestandig helskinnet gjennom situasjonene hun havner i.

Heldigvis er det ikke bare dramatikk og skumle damer og menn i boka. Wilmas voldsomme brus-raper vil selvsagt falle i god jord hos barna – og det er også morsomt at den fæle svømmelæreren faller i vannet. Humor og komikk oppstår dessuten i selve Wilmas språkbruk, for eksempel der ”foredrag” blir ”rofedrag”.

Bræin Hovig skriver lett og levende, men burde vært mer sparsom. Mye kunne hun med fordel ha overlatt illustrasjonene til Lene Ask. For eksempel der Wilma og faren, tidlig om morgenen, før de er påkledd, spiller høy musikk og danser, og nabo Iversen kommer rasende på døra. Bildet er kostelig. Da trenger vi ikke teksten: ”… når [faren] åpner, står han i underbukse, én sokk og slips” (s. 22).

Ville Wilma?
Wilma og faren bor sammen, og det er faren som har gitt henne tilnavnet Ville Wilma – angivelig fordi han synes at strekene hennes av og til går for langt. Noe av det mest sjarmerende i boka er beskrivelsene av den svært ivrige og ikke minst klossete faren, som gjør så godt han kan, og har de beste intensjoner med alle sine forslag, enten det er utekonsert eller et høyst ufrivillig svømmekurs.

Flere har vært opptatt av om man kan lese Wilma som en ny heltinne i barnelitteraturen, blant andre Frøydis Eriksen her på barnebokkritikk Se her. Hun peker på at Wilma slett ikke er så vill; hun er ei ganske alminnelig jente – med god selvtillitt.

Imidlertid insisterer både boktittelen og tilnavnet på at Wilma er vill. Men hvor vill er hun, egentlig? Å drikke brus, å rape, å spille luftgitar – vel, som barn trenger man kanskje ikke å være spesielt vill for å drive med slikt?

Antiautoritær
Likevel er det ingen tvil om at Wilma har bein i nesa. Hun er tøff og bestemt og har en sterk rettferdighetssans, og like viktig: Hun tør å si fra når noe er urettferdig. I Viva la Ville Wilma! kommer dette klarest til uttrykk i møte med svømmelæreren. Selv om det er åpenbart at det er ham det er noe i veien med, krever det mot å stå opp mot ham – og det er ingen av de andre barna som tør.

Vill eller ikke – slik sett er Wilma et godt forbilde for barn i dag. Oftest er hun som barn flest, men hun blir jo ikke noe dårligere forbilde av den grunn. Snarere tvert om: Hun er oppnåelig. Det understreker også Asks fine illustrasjoner: Wilma er helt ordinær. Det er verken noe søtt eller yndig over henne.

Barnebøker trenger selvsagt ikke å ha en agenda. Viva la Ville Wilma! spinner videre på hverdagslige hendelser. Det er ikke noe overnaturlig i boka, ikke noe ekstraordinært. Isteden har vi å gjøre med et enkelt og høyst gjenkjennelig barneunivers. Det er ikke noe galt i det. Men vilt er det vitterlig heller ikke.