Voldtektsofferets beste venn

Det fins eksistensielle øyeblikk som sender livet i en helt ny retning. Forfatter Kathrine Nedrejord dyrker en frampeksteknikk som dveler ved slike stunder. I Slepp meg sykler hovedpersonen av gårde til kiosken uten å ane hvilken kjekk gutt som venter. Møtet med Samuel blir opplevelsen som starter frigjøringsprosessen hennes. I Det Sara skjuler har øyeblikket tyngre ladning. En sein kveld banker Sara fortvila på Lajlas vindu. Det viser seg at hun har blitt voldtatt.

Et offer med verdighet

Det er Lajla som forteller. Synsvinkelen ligger altså ikke hos offeret, og det gir leseren en avstand til det fortalte som kan gjøre Saras skjebne lettere å forholde seg til. Kari Live Rønningen har med sin forsideillustrasjon fint tematisert den lille distansen ved å tilsløre Saras ansikt bak håret i et uttrykk som er mer gåtefullt enn smertefullt. Et distanserende grep er ofte klokt når forfatteren skriver om noe hen ikke har førstehånds kjennskap til. Grepet gjør det naturlig å skrive med et blikk utenfra som begrenser hva vi kan få vite. I stedet følger leseren fortelleren i strevet for å forstå offeret. En slik tilnærming rommer respekt for at det kan fins erfaringer så smertefulle at det knapt fins ord for dem.

I dette tilfellet mangler ikke forfatteren førstehåndserfaring med temaet. Hun har i intervjuer fortalt at hun selv ble utsatt for en overfallsvoldtekt i Paris og har brukt den erfaringa som utgangspunkt for å fortelle fra perspektivet til offeret i voksenromanen Forvandlinga (2018). Når hun i Det Sara skjuler likevel velger Lajlas synsvinkel, legger hun vekten på hva en voldtekt gjør med den nærmeste venninna til den voldtatte. Uten å vise Lajlas reaksjoner på Saras kollaps ville romanen føyd seg pent inn i rekka av bøker som handler om seinvirkninger etter voldtekt og som oppfordrer til å anmelde. (Sterkest inntrykk på meg gjør Naken. Alltid av Grete Randsborg Jenseg fra 1997). Nedrejord tilfører sin egen vri, akkurat som hun gjorde med temaet mobbing i Slepp meg. Mange har skrevet om mobbing, få har skrevet om å bli mobba av sin beste venninne. Nå skriver hun om hvordan Lajla blir fylt av trangen til å gjøre noe, til å finne og konfrontere den skyldige, så til de grader at hun nedprioriterer viktige ting i eget liv.

Ingen optimal detektivfortelling

Romanen drives av jakta hennes på gjerningsmannen. Sara vil ikke fortelle Lajla hvem det er, og handlinga forutsetter at leseren aksepterer den avgjørelsen – først uten helt å forstå hvorfor. Snart får Lajla hverdagen infisert av mistenksomhet mot dem hun omgås. Kan det være fotballtreneren? Saras eks-kjæreste? Noen i klassen? Lest som detektivroman har boka likevel litt å gå på. Lajlas til dels irrasjonelle mistenksomhet gjør det vanskelig å selv ta stilling til hvem den skyldige kan være. Jeg skulle ønske flere av Lajlas undersøkelser var enda bedre motivert. Enkelte sammenhenger er litt for beleilige. Hva om for eksempel mora til Lajla ble introdusert som advokat i god tid før det plutselig blir bruk for en?

Men først og fremst drar detektivarbeidet oss effektivt gjennom ringvirkningene av en voldtekt. Viktigere enn å holde tempoet oppe til enhver tid, er relasjonene rundt Sara. Lajla gir oss sentrale glimt fra oppveksten og forklarer hvem folk i bygda er. Kontrasten er stor mellom Sara før og nå. Lajlas stemme kunne riktig nok fanga unntakstilstanden enda litt bedre med et større språklig nærvær – selv om hun er ei jente som heller handler enn dveler ved følelser. Etter at Sara mista piffen har Lajla tross alt mista sin viktigste støttespiller i hverdagen. Det gir også henne en ny sårbarhet.

Representative skjebner

Nedrejord har lagt handlinga til sin egen hjembygd Karasjok, der voldtektsforbrytere i 2018 ble dømt på rekke og rad. Vi befinner oss i fylket med desidert flest anmeldte voldtekter per innbygger. Sara og Lajla tilhører den samiske befolkninga som statistisk kan forvente dobbelt så mye vold som andre kvinner i Norge. Men først og fremst er Sara utsatt fordi hun er jente. Boka viser effektivt at gutter er mer verdt ved å la folk i bygda anerkjenne lillebrorens fotballtalent langt høyere enn Lajla sitt.

Nedrejord skriver overbevisende om å vokse opp i Finnmark i dag: «Sara er den eneste grunnen til at jeg valgte videregående her i bygda og ikke skaffa meg hybel i Alta.» Alle de tre ungdomsromanene hennes er lagt til steder i Finnmark som er klart underrepresentert i litteraturen. Hvor viktige perspektiv hun tilfører, kommer for eksempel til uttrykk i en scene der norsklæreren sørfra ikke forstår godt nok hvem han har med å gjøre når han skal undervise om Knut Hamsun. I dette klasserommet er ikke Hamsun bare forfatter og nazist, han har skrevet ufint om samer i Markens grøde. «Er du samerasist, eller, sia du liker han så godt?»

Er kulturforskjellene viktige?

Med sin samiske bakgrunn er Nedrejord så nyansert at hun til og med plasserer Lajla og Sara i Karasjoks konflikt mellom flyttsamer og fastboende: «Det var mye bråk, mobbing og harde fronter mellom pultrekkene opp gjennom grunnskolen.» De to er barn av blandingsekteskap og hører dermed ikke helt til i noen leir. Jeg blir riktig nok ikke helt klok på hvilken rolle kulturforskjellene spiller, men det å finne flere offer for samme overgriper, krever i hvert fall åpenhet på tvers av tidligere konfliktlinjer

Miljøet Nedregård skisserer ville vært som skapt for å følge problemet videre. For hva skjer hvis ryktene begynner å gå om at Sara har anmeldt en av bygdas sønner? Hva skjer i ei lita bygd når noen tror på offeret mens andre tror på den sikta, som – formodentlig – vil påstå at all sex var frivillig? Da ville lojalitetskonflikter og kulturell underlegenhet virkelig kunnet utforskes inngående.

I stedet nøyer Nedrejord seg med å følge kjølvannet av #Metoo og #SápmiToo i sin oppfordring til å fortelle og anmelde så langt man orker. Det gir en naturlig avslutning. Ved å anmelde har Sara gjort sitt. Men på et så lite sted vil jeg tro hun kommer til å trenge sin våpendrager Lajla i lang tid framover. Når påtalemakta henlegger eller tar ut tiltale – da vil det å være offerets beste venn virkelig vise seg å ha sosiale omkostninger. Er det mulig å ønske seg en oppfølger?

Uten å vise Lajlas reaksjoner på Saras kollaps ville romanen føyd seg pent inn i rekka av bøker som handler om seinvirkninger etter voldtekt og som oppfordrer til å anmelde (sterkest inntrykk på meg gjør Naken. Alltid av Grete Randsborg Jenseg fra 1997). Nedrejord tilfører sin egen vri, akkurat som hun gjorde med temaet mobbing i Slepp meg.