Wærenskjold, Leif: LABBEN og meg og NULLEN

Indianerleir og lesing under dynen

”Ja, ja, barnedagenes glade leker! Barnedagenes glade, uskyldige leker, ja, ja!”, sier gamle Gren i Mesterdetektiven Blomkvist lever farlig av Astrid Lindgren. Setningen har sittet spikret siden boka ble lest en gang i tolvårsalderen, og dukker opp igjen når filmen skal spoles tilbake til barndommens leserike. Idet jeg åpner skapdøra velter noen av bøkene ned fra hylla: Lille Tito, Bygdebarn, Otter tre to kaller, Den vesle heksa, Det suser i sivet, Huckleberry Finn, Sidsel Sidserk, Tørris – gutten fra Storlidalen, Hjortefot-bøkene, Knerten, Det vesle huset på prærien, Pippi, Brødrene Løvehjerte og Mormor og de åtte ungene. Jeg fant ut nå etter over 30 år at boka jeg lærte å lese av, Dei tre røvarane, faktisk er på nynorsk, og at jeg leste bildeboka Petter Pedal på dansk (den norske utgaven heter Nysgjerrige Nils). Dette kan jeg ikke huske noe av. Lesegleden ble ikke stoppet av små språklige uvesentligheter.

Gamle Gren har rett. Minnet om barnedagenes glade uskyldige leker dukker opp, men også minnene om grusomme grøss, skrekken som satte seg langt der nede i magen et sted og ikke slapp taket mens jeg slukte side etter side. Sånn var det i bøkenes verden og de som vet hvordan det gikk med Gamle Gren vet hvor skummel den kunne være.

LABBEN og meg og NULLEN av Leif Wærenskjold er boka jeg finner sist. Bildet av solsvidd gress på hytta blander seg med lukten fra tang og salte kropper når åtte uendelige uker ble brukt til indianerleir og lesing under dynen om kvelden. Nå MÅ du slokke lyset! Men det var ikke så lett når Labben og meg og Nullen, tre gutter som bodde i Amtmannbuttenbrothsgate hadde sitt de skulle gjøre. Boka ble først offentliggjort som en serie i Tidens Tegn, og utgitt i 1931 på Antropos forlag, illustrert av forfatteren selv. I boka får umulige naboer gjennomgå, indianerstammer blir dannet med strenge opptaksritualer, teltturer med dårlig proviantering fører til nye retter verden ikke før har hørt om, og løse hunder gjemmes i potetkjelleren og nekter å la seg dressere. Alt fortalt med en stor porsjon humor. Som eneste jente blant mange gutter identifiserte jeg meg uten problemer med alt hovedpersonene fant på. Vi gjorde jo de samme tingene selv. En av Labben og meg og Nullens taktikker for å sette naboen ”Eksplosjonen” ut av spill var å smile det såkalte Nowgorod-smilet:

”Vi hadde møte i den hemmelige hulen på tomta.(…) På bordet brant et lys, og en ekte russisk kniv stod i den sorte duken. Labben åpnet Nowgorod-boken og leste for oss sammensvorne:

Da tok provokatøren Asev* hånden vekk fra ansiktet. Han smilte Nowgorodsmilet. Og det er sterkt. Fienden skrek og ville stikke ham med krumsabler. Men smilet fikk bladene til å visne på trærne og støvet til å reise seg fra veien, og fienden kjente knærne svikte, og de styrtet sammen og lå døde i en eneste haug. Provokatøren Asev strøk smilet av ansiktet, satte seg i flyet og trykket på selvstarteren. Hans oppgaver i Kirdustan var lykkelig gjennomført

. Vi trådte frem og la hånden på kniven og sverget eden. Så satte vi på oss Nowgorodsmilet. Vi brukte hvetemel og vann og kritt for å få det til å sitte. Så trakk vi opp smilerynkene med kull og gjemte håret under sorte luer. Nullen var midt i tannfellinga så han skulle stå bakerst.(…) Rolige og kalde gikk vi til vår gjerning.”

Dagen etter boka var lest ferdig, skremte vi selv vettet av en far og en sønn som i fred og fordragelighet hadde tatt turen til sommerøya vår. Omringet av en flokk nymalte unger bevæpnet med spyd fant de det best å dra videre. Det var som det skulle være.

* Jevno Azev, én av de fremste lederne for det russiske sosialrevolusjonære partiets Kamporganisasjon, ble avslørt som agent for tsarens hemmelige politi.

Vi takker Norsk barnebokinstitutt for avbildingen av forsiden. Boka fins i deres samling.