Mitt barnebokminne - av Cecilie Treimo,
forfatter av Løpe baklengs
De andre barna : sanne historier
Ursula Wölfel

Originaltittel: Die grauen und die grünen Felder
Tegninger av Pentti Melarti
Oversatt av Liv Malling
90 sider
Gyldendal 1973

Wölfel, Ursula: De andre barna: sanne historier

DE GRÅ OG DE GRØNNE JORDENE

Av Cecilie Treimo, forfatter av Løpe baklengs

Stakkars mine barn, hender det jeg tenker, som ikke får klatret i bokhyller, slik jeg gjorde. For mange sterke bokminner ble til på den måten, riktignok av bøker jeg ikke leste. I mitt barndomshjem fantes det et klassisk bibliotek – et rom med tunge gardiner og to hele vegger med innebyggede bokhyller i mørkt treverk som strakte seg fra gulv til tak. Når ingen kunne se meg, tilbragte jeg lange stunder med å klatre rundt i disse hyllene og kikke på alle de vakre bøkene – spennende bøker, voksne bøker, bøker jeg skjønte jeg ikke var gammel nok til å lese, men som hadde de mest fantastiske titler. De skumleste lokket mest:Brevet som drepte. Mord i prestegården. Siste time hos tannlegen. Giftige krystaller. Å, hvilke forestillinger om verden plantet ikke dette i et barnesinn! Men jeg holdt meg til tryggere alternativer som frk Detektiv og Sølvhingsten.

Noen år senere hadde verden forandret seg, og de elskede klatrehyllene i min barndoms slott lå langt, langt unna. Leste gjorde jeg fremdeles, og eksotiske steder, gamle dager og mystiske hendelser stod ennå i sentrum. Men ingenting av dette lå i den trauste tittelen på den lille novellen vi en dag skulle lese på skolen i femte klasse: ”De grå og de grønne jordene”. Kunne det være noe spennende? Jeg hadde ikke de største forventninger.

Men like under tittelen lå helt andre bilder, slike bilder jeg hadde pleid å fantasere frem fra titler og forsider:

De bor langt herfra, både den ene Juanita og den andre Juanita. I Sør-Amerika bor de, og et stort hav ligger mellom her og der.
Først bodde den ene Juanita oppe i fjellene. Foreldrene hadde et lite hus der, og det var grått som steinene i fjellene. De hadde også to jorder, og de var like grå av støv og stein. (…)
Den andre Juanita bodde nede i dalen i et fint hus bak en hvit mur. Foreldrene ble kalt ”Herren” og ”Fruen”, og broren Alonso ble kalt ”den unge herren”. De eide de grønne jordene nede i dalen, sukkerrørmarkene og bananplantasjene.

Men denne lille historien, viste det seg, var ikke først og fremst et eksotisk eventyr, men et voldsomt følelsesdrama.

Den ene Juanita drømmer om den andre Juanita:

”Så nydelig hun er! Og så fin kjole! Og så kan hun lese! Og så heter hun Juanita som jeg!”

Faren til den ene Juanita drømmer om sine egne grønne jorder. Men han får sparken, og familien må dra til hovedstaden, enda fattigere enn før. Alt er borte. Hjemmet. Landsbyen. Drømmene. Den ene Juanita forbanner den andre Juanita: verden er ødelagt, og det er hennes skyld!

Følelsene til den ene Juanita var så voldsomme – og gikk rett inn i meg. Jeg levde så med henne. Jeg forstod henne så godt. Hvorfor? Kanskje fordi det handler om å miste noe, om å ha noe fint som går i stykker, og som gjør vondt. Den følelsen er ikke bare søramerikansk.

Til sist får likevel den ene Juanita sin etterlengtede hevn:

”Ja, bare le, du, bare le!” Og hun kastet det harde pengestykket midt i fjeset på den fine, vakre, stolte Juanita.
Hun fikk bare en liten rift over nesen. Men den blødde, den blødde! Og den andre Juanita gråt!

Og jeg følte rettferdigheten seire.

Det begynner nå å bli en del år siden jeg klatret rundt i hyllene og leste titler. Bøkene om gift og mord står nå i mine egne bokhyller (fra IKEA, som overhodet ikke tåler å klatres i…). Jeg har lest dem. Men av en eller annen merkelig grunn var aldri riktig så fantastiske som jeg forestilte meg. Ingen av dem står igjen som mine sterkeste bokminner, enda titlene var så forlokkende. Derimot har jeg aldri glemt den lille novellen med den trauste tittelen, om de to Juanitaene i en verden langt borte fra vår. Ikke fordi deres verden var mer spennende enn min, men fordi store følelser finnes i oss alle.



Skrevet av:
Kommentarer