Womper er med på notene

Tidlig på reisen dukket denne juvelen opp i hylla. Leonard R. Wompers vidunderlige hemmelighet av Thore Hansen. Jeg kan ikke huske at noen leste akkurat den boken for meg, men det gjorde ingenting. Boken fungerte nemlig fint uten fortellerstemme. Grunnen til det var de vidunderlige illustrasjonene. De var til å drømme seg bort i. Ganske langt bort. Helt til planeten Giocomo.

Kort fortalt handler boken om Leonard, som vil ha fisk, men får noe helt annet. Ute i en liten robåt forsøker Leonard å fange en makrell til middag. Fisket er dårlig, men akkurat når han skal gi opp og ro hjemover ser han en gammel tutgrammofon på toppen av bølgene. Den tar han med seg hjem i smug. Leonard kjenner nemlig på seg at den er magisk. Og ganske riktig, etter å ha sovet på det, og når grammofonplaten snurres i gang viser det seg at musikken er et fartøy som kan frakte de som hører på til en annen planet. Leonard er med på notene, og med seg har han katten sin. Uten å bli redd flyr han over landskapet, ut i verdensrommet, langt avsted , helt til planeten Giocomo, der han får til oppgave å dirigere et orkester. Det er noe han alltid har drømt om.

«- Dette er min store og vidunderlige hemmelighet, hvisker Leonard.»

Etter hvert som jeg lærte meg bokstavene og hvordan de kunne settes sammen, forandret boken innehold. Boken forandret seg fra det jeg først så, gjennom den frie fantasien kun basert på bildene, som jeg nå nesten har glemt, til den fantasien som Thore Hansen hadde skrevet ned. Men å beskrive det som «fra» og «til» er kanskje ikke helt dekkende. Det var mer «i tillegg». Små spor av hvordan boken åpenbarte seg for meg henger fremdeles igjen. Litt som opplevelsen av snø som barn. Sterke minner uten ord. Thore Hansen er en mester i å la bildene tale for seg. Bildene prater ganske høyt og lenge og så kommer ordene ganske lavmelt og forsiktig på siden. Man snur litt på hodet.

Senere fikk ordene større kraft og tok mer plass i opplevelsen. Ord kan nemlig også snirkle seg i fantasien slik som Thore Hansens tegninger. Det var den store oppdagelsen. Når svarte bokstaver på hvitt papir løftet seg i alle farger og former, og illustrasjoner i andre bøker nesten kom i veien fordi de ikke lignet på bildene inne i meg . Men først, før A betød ”a” og en god stund før Ola lo og Per så, behøvde jeg bilder. Jeg er takknemlig for at det blant annet ble disse bildene og denne historien. Om Leonard R. Womper og hans katt. Og en helt crazy historie.

Martin Bae Pedersen forsker om trafikk og miljø og skriver ganske kjedelige tekster nesten uten illustrasjoner. Han sender stafettpinnen videre til Sverre Thorstensen, en norsk musiker og artist, også kjent under aliaset KongSverre. 

Boka kan leses elsektronisk hos Nasjonalbiblioteket på bokhylla.no.