Wow – 7 kjærestefortellinger

LITT FLAUT, LITT DEILIG

«Noen blir aldri så forelsket mer i hele livet som de var da de var ti år og gikk i fjerde.» Påstanden kan du finne på baksiden av Anne + Jørgen er sant fra 1984, og den er fortsatt sann. Det er derfor Wow – 7 kjærestefortellinger treffer slik den gjør.

Den lille tynne antologien er godt egnet til å gi ungene på mellomtrinnet både sug i magen og rødme i kinnene. Her er det skjelmske blikk, frekke utfordringer, flust i misforståelser, hjertebank, nesten kyss, helt ekte kyss og alle de gode og onde følelser som hører med. De fleste fortellingene ender slik leseren vil: Hovedpersonen får sin utkårede.

Forelskelse
Kjærlighet og forelskelse har til alle tider vært et stort tema i skjønnlitteraturen, men temaet har opptatt en relativt beskjeden plass i barnelitteraturens historie. I norske barnebøker har vennskap og forholdet mellom barn og foresatte vært viktigere. Da Vigdis Hjorth ga ut Anne + Jørgen er sant i 1984 markerte boka en ny barnelitterær mulighet, den vakte oppsikt fordi den behandlet den barnlige forelskelsen på en slik utpreget seriøs og innlevende måte.

I etterkant av Hjorths utgivelse har det kommet mange bøker som forsøker å fange denne første og intense opplevelsen av forelskelse, men få kommer opp på klassikerens nivå. Det nyeste eksemplet på et vellykket prosjekt er Unni Lindells serie om Ella. Alle de tre bøkene Kyss meg på tirsdag, Elsker deg av hele mitt jærte! og Rødt for kjærlighet er høyt oppe på utlånsstatistikken i norske bibliotek.

Den andre store forelskelsesklassikeren i norsk barnelitteratur er Kysse, sa Heidi (1991) av Tone Kjærnli. Her beskriver Kjærnli forelskelsen like inderlig som Hjorth, men hun lar flausene og komikken får større plass. Fortellingen om Nina gir leserne den fantastiske kombinasjonen av deilig kribling i magen og en opprømt, flau latter. Kjærnli gjentar denne bedriften i Wow sin tittelfortelling.

I «Wow» er det Helle, klassens klovn, som er hovedperson og hun er forelsket i Joakim:

Det kjennes ut som om hodet hennes blir fylt med luft som er lettere enn luft. Det blir så lett, så lett at det når som helst kan løsne fra kroppen og sveve opp i skyene og bli borte i det blå. Hun må legge hendene på hodet og liksom holde det fast. Klø hodebunnen så hun kjenner hodet sitt, at det er et hode og ikke en ballong.

Helle er så forelsket at hun ikke kan sitte stille på stolen, og hun tror læreren ber henne om å hente melka når han ber henne lese side femtitre. «Wow» gir oss opplevelsen av forelskelse fra innsiden, med konkrete metaforer og konkrete situasjoner. Den voksne fortellerstemmen forsvinner helt til fordel for det barnlige blikket.

Rammekvalitet
Tone Kjærnli er ikke alene om å beherske kunsten å fange ung kjærlighet med få ord. Sverre Henmo har den samme intense innlevelsen i «Hull i hodet». Jeg-personen i denne fortellingen opplever at den utvalgte kaller ham «ekkel»:

Hun må snakke om en annen. Jeg skulle ønske hun sa noe annet. At hun hadde lagt merke til noe ved meg. Som at jeg har skrevet navnet hennes på innsiden av pennalet. At jeg kastet lengst i slåball, at jeg løp fortest eller at jeg fikk være med og spille fotball med de som går over oss på skolen.

Sverre Henmo har ikke skrevet om kjærlighet for denne aldersgruppa tidligere, men han har skrevet flere sterke ungdomsbøker om forelskelse, og den sårbarheten han beskriver i «Hull i hodet» minner mye om den vi finner i Natt på Frognerbadet: Kjærligheten er mest av alt ambivalent og vanskelig, bare til slutt kjennes den riktig.

Kjærnli og Henmo leverer samlingens sterkeste bidrag, og redaktøren har latt de to ramme inn de øvrige tekstene; Kjærnli er først ut, Henmo avslutter. Den bevisste rekkefølgen til fortellingene og det jevnt høye nivået på bidragene, vitner om en aktiv og dyktig redigering.

Illustrasjonenes betydning
Redaktøren har også foretatt et godt valg av illustratør. Helena Ohlssons illustrasjoner er avgjørende for den gjennomgående positive opplevelsen av tekstene. Selv om Ohlsson avsluttet sin utdannelse ved Konstfack i Stockholm i fjor, gjør hun seg allerede bemerket. I høst har hun illustrert hele tre barnebøker, Wow, Foten veit (Samlaget) og Jeg skal hjelpe deg (Magikon). Stilen hennes er rufsete, tegneserieaktig, og i Wow fokuserer de enkle, svart-hvitt blyanttegningene på detaljer framfor personer og ansikter. Tegningene hennes framhever og understreker viktige elementer i tekstene på en slik måte at det stimulerer leserens egen billedskaping framfor å styre den.

Illustrasjonenes effekt blir ekstra tydelig fordi Henmos fortelling også har vært utgitt tidligere i en helt annen innpakning, i lettlestboka 5 klissete kjærestehistorier på Tun Forlag. Illustratøren i denne boka, Mikael Noguchi, tegner også tegneseriefigurer, men av en helt annen type enn Helena Ohlsson. Noguchis figurer minner om glatte, masseproduserte amerikanske animasjonsfilmer, mens Ohlsson sin strek gir assosiasjoner til Møkkajentene av Inga Sætre eller Mette K. Hellenes sin Kebbelife.

Forskjellen på de to illustratørene markerer kanskje først og fremst at de retter seg mot to ulike aldersgrupper (småtrinnet og mellomtrinnet), men det er fascinerende å lese Henmos vare og innadvendte fortelling akkompagnert av de overtydelige illustrasjonene til Noguchi. All tvetydighet og alle skjøre undertoner forsvinner.

Mens Noguchi begrenser seg til å tegne tekstenes ytre handling, tillater Ohlsson seg å legge til nye nyanser. Min favorittdetalj er de to guttene som kysser hverandre på omslagets forside, og de to jentene som gjør det samme på baksida. Slik utvider Ohlsson det bildet Wow gir av kjærligheten og hva den kan være.

Karakterer
Det er for øvrig mer enn det gjennomførte barneperspektivet som utmerker Henmo og Kjærnli sine bidrag. Begge har et språk som er originalt og bilderikt, samtidig som det også er enkelt. Som når Kjærnli gir Helle «biekolibrier i magen», eller Henmos jeg-person føler at han «trenger en stein i hodet».

Enda viktigere er det at hovedpersonene i de to fortellingene er mer enn enkle identifikasjonsfigurer for leseren, de har begge tydelige egenskaper og karaktertrekk. Helles reaksjoner er typiske og individuelle på en og samme tid, og når hun til slutt får sin Joakim, er det ikke fordi hun er pen eller heldig, men fordi hun er rar og morsom, og seg selv. I «Hull i hodet» er hovedpersonen en av de tøffe gutta, og han vet ikke hvordan han skal oppføre seg når han plutselig har havnet i en situasjon der han skal vise følelser.

På dette siste punktet er Selma Lønning Aarøs «Bind for øynene» den som kommer nærmest de to beste. Martin er den skoleflinke gutten, den snille fyren som ikke sier så mye, men som har stor integritet og er modig når det gjelder. Han blir offer for jentenes intrigespill og hormoner, men han kommer rakrygget ut av det hele og vinner selvsagt jenta:

Anna så ned i bakken og sa ikke mer. Hun tok hånden hans og lente seg prøvende mot ham. Da han var så nær at han kjente pusten hennes som varm damp, rykket han tilbake.

– Tror du virkelig at jeg vil ha noe med deg å gjøre?

Anna stivnet til.

– Kødda, sa Martin.

Og så kysset han henne. Han bare kysset henne.

Aarøs tekst gir likevel ikke helt den samme nære og direkte opplevelsen som Kjærnli og Henmo sine tekster oppnår.

Svakere bidrag
Det svakeste bidraget i antologien er etter min mening Per Knutsens «Vera har en date». Kompositorisk og språklig er teksten like god som de øvrige, men vi kommer aldri tett på følelsene til hovedpersonen Vera. Når hun sleper lillebroren sin med til Bergen sentrum og kysser en gutt bak Fløybanestasjonen, forstår leseren på de ampre replikkene at hun er frustrert og sint på broren, men forelskelsen er fraværende, og Vera er ikke utstyrt med noen utpreget personlighet.

Annette Münch og Anna Bache-Wiig sine bidrag er heller ikke fulltreffere, selv om de er morsom lesning og gir oss hovedpersoner med tydelige konturer. Münchs jeg-person i «8 tegn på at han liker deg» er den stygge venninnen som tror hun har fått draget på den kjekke Jonathan. Den hun egentlig har draget på er «merkelige Isak», mens den pene venninnen stikker av med kjekkasen. Jeg-personen i «Bootylicious» opplever også at bestevenninnen stikker av med den utvalgte, men hun innser ikke at hun er forelsket før det er for sent.

Disse to fortellingene legger begge opp til at slutten skal komme overraskende, men blir ironisk nok de to mest forutsigbare tekstene. Leseren er aldri i tvil om hvor det bærer. Münch og Bache-Wiig leverer tekster som i stor grad reflekterer hvordan dagens unge kommuniserer og omgås, med chatting, SMS-er og dataspill, men jeg er ikke sikker på om det er viktig for leseren. Det er viktigere å kjenne følelsene i magen, og det gjør man bare tidvis hos disse to.

Noe helt annet
Samlingens midtpunkt, Endre Lund Eriksens «Søppel», skiller seg markant ut fra de øvrige fortellingene. Fortelleren Kasper er en typisk, veslevoksen eriksenkarakter, og teksten illuderer å være en skolestil:

Jeg vil på det sterkeste advare deg mot å lese denne stilen høyt i klassen, Kjell. Det kommer ikke til å se pent ut. Verken for deg eller meg. Forresten: Jeg har sjekka læreplanen. Det står ikke et pip om at man skal ha «en dag i yrkeslivet» i sjuende. Jeg burde ha skjønt at det var noe du bare hadde funnet på, av meget suspekte grunner.

Den suspekte grunnen er at Kjell vil være alene med moren til Sandra, den fineste jenta i klassen. I løpet av få sider med Eriksen får vi både politijakt, spionasje og Pay-TV. Finalen kommer når Kasper og Sandra gjemmer seg for politiet (og klassens mest populære gutt) i en stor søppelcontainer. Det er med andre ord mer action og komikk enn romantikk, og fortelleren tøffer seg vekk fra alt som heter følelser.

«Søppel» er helt som forventet fra Eriksens penn og på alle måter underholdene. Fortellingen bidrar også til en større stilmessig bredde i samlingen uten å bryte med tematikken. Samtidig må den måles etter andre kvalitetskriterier enn de øvrige seks.

Antologisjangeren
Wow er en antologi, og antologier er i de fleste tilfeller initiert fra forlaget. Dette gjør sjangeren vanskelig. Risikoen for at tekster skrevet på oppdrag blir av lavere litterær kvalitet enn de tekstene forfatterne skriver på eget initiativ, er alltid til stede. Nivået på de ulike forfatterne vil som oftest sprike, og det er også vanskelig å finne en fellesnevner for tekstene som både knytter dem sammen og åpner for variasjon.

Wow manøvrerer seg godt gjennom disse fellene. Forfatterne som bidrar holder et jevnt høyt nivå. Kvaliteten er ikke den samme på alle sju bidrag, men det er ikke et påfallende eller forstyrrende sprik. Merkelappen «kjærestefortelling» gir spillerom, men samtidig skapes en tydelig sammenheng. I tillegg tjener antologien på å være så tynn som den er. Temaet blir ikke uttømt på 88 sider. Wow demonsterer at det kan lønne seg å satse på kvalitet framfor kvantitet.