Wow-faktoren er borte

Juleboka Snøsøsteren var den store salgssuksessen i 2018. Begeistringen var enorm, salget likeså: Plutselig hadde vi fått en ny juleklassiker som alle snakket om, og som alle ville ha. Maja Lunde og Lisa Aisato fortsetter samarbeidet: De skal lage en årstidskvartett. Solvokteren er andre bok – og dette skal være vårens bok. Litt underlig er det da at den utgis om høsten, selv om det selvsagt er strategisk: Den kommer til å havne under mange juletrær; med Snøsøsteren som forløper er jobben gjort allerede.

Men det skal mye til å følge opp suksessen. Og det er litt problematisk når konseptet – en årstidskvartett – tilsynelatende kommer før fortellingene. Anmeldernes begeistring etter Snøsøsteren har i alle fall jevnt over dempet seg betraktelig, selv om den også får god omtale flere steder, for eksempel hos Periskop. Det er interessant med ulike lesninger av en bok som når så bredt ut. Denne anmeldelsen er nok blant de mer lunkne. Jeg skal forklare hvorfor.

Klimabok
Solvokteren er en klimabok. Der utgangspunktet i Snøsøsteren var sorgen i den nære familien og vennskapet mellom Julian og Hedvig, tar Solvokteren for seg en større fortelling om naturkatastrofer, klimautfordringer og menneskenes ansvar for å ta vare på naturen. Selv om det også her er enkeltmennesker og forholdet mellom dem fortellingen kretser rundt, er de alle sammen havnet i en situasjon som rommer noe mer enn dem selv, der enten tørke eller evig regn fører til endeløs lidelse.

Foreldreløse Lilja bor sammen med bestefaren i en landsby der det bare regner, der sorgen og matmangelen er til å ta og føle på – og der heller ikke ordene strekker til: Lilja får aldri riktig svar på hva som skjedde da hun var ett år og sola forsvant (eller hun tør ikke å spørre), og ingen vet heller hvordan bestefaren skaffer mat til landsbyen. En dag oppdager Lilja at ting ikke er som de gir seg ut for å være, og uten lov drar hun inn i skogen og gjennom et fjellpass. Hun kommer til en dal så bugnende av frukt og grønt og med solskinn og vekst at Lisa Aisatos velkjente uttrykk passer aldeles utmerket. Lilja treffer den foreløpig navnløse Gutten, som forteller at en kvinne, Solvokteren, har fanget sola inne i fjellet – men siden Solvokteren også har reddet livet hans, kan han ikke annet enn å være takknemlig.

Lilja får til slutt Gutten til å innse hvor urettferdig det er at de to bokstavelig talt får høste frukter mens hele landsbyen hun kommer fra, sulter. Lilja viser Gutten landsbyen – og det ser mørkt ut, hjelpe meg. Men noe av det fineste i boka er håpet som ligger i den ungdommelige handlekraften, og det er neppe tilfeldig at Lilja har på seg en gul regnjakke og på den måten kan gi assosiasjoner til Greta Thunberg, som også Karen Frøsland Nystøyl i Vårt Land påpeker. Lilja og Gutten ordner opp til slutt, men det blir dramatisk på veien – og veien er lang. Lang, varm og farlig.

Påtatt jeg-fortelling
Fortellingen er lagt i munnen på Lilja, men hun opptrer langt ifra som noen jeg-forteller, noe også flere andre anmeldere peker på. Den indre monologen hennes burde kanskje isteden ha tilhørt en allvitende forteller: «Riktignok var jeg oppkalt etter den høye, solelskende liljeblomsten, men jeg burde nok heller hett noe annet, fått navn etter en liten, unnselig skyggeplante. Noen vekster greier seg nemlig med veldig lite lys og stell, og jeg var en sånn plante», forklarer hun omstendelig.

Og jeg vet ikke hvor mange ganger Lilja «plutselig» eller «brått» eller «uten å tenke meg om» gjør et eller annet, eller føler et eller annet, og nettopp det, at hun liksom er drevet av innfall, at kroppen hennes handler av seg selv, stemmer dårlig overens med den reflekterende jeg-fortelleren, og gjør det vanskelig å føle identifikasjon med henne. Når hun går videre inn i skogen første gang, for eksempel, forklares det slik: «Jeg snudde meg ikke mot stien og mørket igjen, for fullstendig av seg selv gikk føttene mine inn mellom fjellsidene». Og når hun kommer til dalen: «Foran meg lå en dal så grønn og blomstrende at øynene mine plutselig ble fulle av tårer. Men jeg skyndte meg å tørke dem bort, for dette var jo absolutt ikke noe å gråte over». At øynene «plutselig ble fulle av tårer» er klisjefylt, og dessuten: Lilja har all grunn til å gråte her, spør du meg: Hun har jo nettopp oppdaget at ingenting er slik hun har trodd.

Bildene gjør jobben
Mens teksten haler og drar i leseren, gjør Aisato en formidabel jobb med å vise fram dramaet og følelsene. Fargebruken og kontrastene er gjennomført til fingerspissene – de grå, regntunge og lutryggede skikkelsene i landsbyen mot alt det lyse, lekne og solfylte i dalen. Man kan like Aisatos overdådige stil – og det er det mange som gjør! – eller man kan mene at den er for sentimental eller endatil for vakker eller polert. Uansett er det ingen tvil om at uten bildene hennes hadde dette prosjektet falt gjennom.

Selv liker jeg best der hun formidler mer dempet, og særlig liker jeg bildet som formidler håpløsheten, men samtidig motet, der Lilja og Gutten går fra dalen til landsbyen for at Gutten skal få se lidelsene der. Dette er kanskje bokas viktigste punkt; herfra skal endringen skje – mens bildet spør om det virkelig er håp for de to skikkelsene: De er bitte små og omsluttet av en mørk skog det ser nytteløst ut å orientere seg i.

Men når landsbyen – en stakket stund – får oppleve gleden ved sola, synes jeg idyllen blir for overtydelig både i tekst og bilde: Fra sorg, regn og sult skifter det til det aldeles ubekymrede – selv hos bestefaren, som vel må ane noe av den dramatikken Lilja står midt i. Bildet av ham på benken, med hendene i fanget mens han nyter sola med lukkede øyne, hadde kanskje passet vel så godt som illustrasjon om lykkelig alderdom i et av Aisatos andre prosjekter – enn det egentlig passer her. Men kanskje er insisteringen på idyllen en måte å skape uhygge på, fordi leseren forstår at det neppe kan vare? I så fall kan det ha en annen betydning, og det blir med ett mer interessant – men jeg synes ikke boka inviterer til at vi skal møte den med slik motstand.

Wow-faktoren er borte
Selv om et storslått epos om menneskets – og især ungdommens – kamp for sine egne livsvilkår er på sin plass, mener jeg at verken fortellingen eller fortellermåten er god nok. Her er det snarere formatet – den tunge, store boka – som gir en særegen følelse av nostalgi, og som sammen med Aisatos innbydende bilder gjør Solvokteren til bok som roper på å bli lest høyt.

Men wow-faktoren er utvilsomt borte: Det har ikke samme effekt nå. Og selv om jeg ikke var blant de mest rosende til Snøsøsteren heller, var det noe med julehøytiden som kledde det storslåtte, glitrende uttrykket på en annen måte enn Solvokteren gjør. Jeg lurer på hva som vinnes på å tvinge den inn i et konsept à la Snøsøsteren – utover å skape gjenkjennelse og et seriepreg som gjør at man vil samle til man har den fullstendige kvartetten.