Yatzy

Ideen er knakende god: I ung alder, da livet for lengst har kjørt opp løypa og forfordelt ham med mer uflaks og ulykke enn han kan bære, får Dag Vidar tildelt et nytt hjem, nye foreldre, ny bror, ny skole og et nytt videokamera. Rett og slett en ny start i livet. Etter en kort prolog som antyder hvilken katastrofe han har forlatt, tar fortellingen til i samme øyeblikk som han for første gang står ovenfor sin nye mamma. Dette er et positivt om enn et ladet møte, svangert med alle muligheter, også fallet. Men Dag Vidar, eller Daggi som han kaller seg, har åpenbart vært heldig og er kommet til et menneske – og en familie skal det vise seg – som tåler en støyt og som ikke har noen ubehagelige overraskelser på lager. Overraskelsene er det han selv som står for idet han nølende tar sitt nye liv i bruk og blir innhentet av det gamle livets tvangsmønstre.

Daggi gjør hva han kan for å fremstå som et løfterikt, ubeskrevet blad, men han er selv fullstendig klar over at han er kludret til av fortidens hemmelig skrift som blir manifest og synlig når han utsettes for hverdaglivets påkjenninger av mellommenneskelige relasjoner og konfrontasjoner, selv på et helt nytt sted. Daggis jeg-fortelling og hans indre dialog formidler virkningsfullt denne smertefulle og frustrerende bevisstheten, hans uendelige sårbarheten under en tøff og tilforlatelig image. Bestrebelsen hans på å beherske sin egen forhistorie og denne ansatsen til resten av sitt liv, kommer dobbelt til uttrykk i teksten. På den ene siden gjennom jeg-fortellingen som frykter fortiden og knapt gir fra seg noen kjensgjerninger som gjelder den, og dessuten gjennom det filmprosjektet som Daggi snart blir fanget av idet hans nye lærer griper anledningen som videokameraet – gaven fra den nye mammaen – byr på og gir Daggi i oppgave å dokumentere tiendeklassingenes siste tid på ungdomskolen. For Daggi representerer oppdraget en redning bort fra påkjenningen i bli-kjent-fasen og nederlagsvangre skoleoppgaver. Med kameraet mellom seg og omgivelsene får han et redskap til beherskelse og avstand. Men snart blir filmrullene et bløtt materiale hvor han som kameramann ikke kan unngå å prege inn sin sjel, sine feil og sine svakheter.

Daggi/Dag Vidar er en antihelt i spenningsfeltet mellom nederlag og oppreisning. Han er typen ” sint ung mann” som en forventer til slutt vil miste sin ustø balanse på randen av samfunnet og vippe over i avgrunnen. Men slik går det ikke. Daggi er snarere av type frosk som gjenoppstår som prins eller Dag Vidar når prinsessen kysser ham. Han temmes av kjærligheten, toleransen og det ivaretagende familiefellesskapet. Når boka slutter, forstår vi at det kommer til å gå ham vel. Og med denne positive og oppbyggelige slutten er kanskje Yatzy prototypisk som ungdomsroman. Dette er en roman som vender ryggen til fremmedfølelse og nyanser for å gi seg hen til de enkle løsningenes håp.

Tittelen Yatzy henspiller på den eneste form for spilling som er tillatt i Dag Vidars nye familie – hvor data- og TV-spill er fy fy. (Et eksempel på romanens harmonisering er måten dette åpenbare konfliktstoffet ligger dødt.) Yatzyspillingen er arenaen hvor slagene i hans usikre forhold til den nye lillebroren utkjempes, men også en hovedmetafor i teksten. Yatzy er et demokratisk spill hvor flaks og uflaks fordeles vilkårlig, hvor det ikke går an å gi fra seg flaksen til en annen, og hvor uflaks når som helst kan snu og bli til flaks og strake straighter, det største huset eller yatzy. I tråd med tittelen handler Dag Vidars historie mindre om modning, utprøving og erkjennelse, enn at uflaks snur seg til flaks. Han kommer til et nytt sted hvor terningene fordeler seg på en annen og mer fordelaktig måte, og derfor går det ham bedre. Kanskje er det også derfor romanen ikke gir den ønskede ettersmaken, ikke fester seg slik som en ønsker – ja rett og slett oppleves som litt for lett.

Kontrastene i fortellingen er skarpe. De sparsomme tilbakeblikkene til hans tidligere fosterfamilie gjør det klart at Dag Vidar hadde maksimal uflaks da han havnet der hvor faren var drikkfeldig, moren under hælen og fosterbroren en psykopat. For å holde seg til yatzy-metaforen: Omtrent som å stryke absolutt alt under streken i et slag tvungen yatzy. En kan ikke vinne. Kontrasten til den nye fosterfamilien er like grell som i en Roald Dahl-fortelling, men uten parodisk tilsnitt. Riktignok smugrøyker de nye fosterforeldrene for hverandre, og faren kan bli sur når det kniper, men for øvrig er både de og den nye skolen fullt på høyden og lytefrie.

Det er pikens kyss – Gloria heter hun, svartkledd med svartmalte øyne, munn og negler – som får forvandlingen fra Daggi til storebror Dag Vidar til å fullbyrdes. Det er hennes kyss som gir ham inntreden i menneskenes rike og følelsen av styrke og beherskelse. Gloria og Daggi er en interessant konstellasjon i utgangspunktet. Som mange jenter tiltrekkes Gloria av outsideren. For ham er all menneskelig nærhet farlig. Før romanen er slutt opphører imidlertid Gloria og Dag Vidar å være et interessant par. En scene illustrerer dette. Det er en forsoningsscene. Han oppsøker huset hennes. Hun kommer ut uten sminke og kledd i en hvit pysjamas og legger seg sårbar inn i armene hans:

– Det går bra, hvisker jeg. Og for første gang mener jeg det. Så holder jeg rundt henne så godt jeg klarer. Jeg aner ikke hva som skjer med henne. Om hun griner eller bare fryser eller hva. Himmelen over oss er lys og full av stjerner. Og jeg bare holder og holder, og det er så godt å bare ha en kommando. Og den skal jeg i hvert fall følge.

En kommando, eller rett og slett kommandoen? Det er ikke lett å si, men reaksjonen min blir: Akk! Klisjeen springer i øynene. Den tøffe, utfordrende jenta blir gjort ufarlig og håndterbar. I den folden Dag Vidar faller inn har den unge mannen kommandoen der han omfavner sin hvitkledde. Er det urimelig å kreve noe mer av en ungdomsroman? Ungdomskjærligheten er tross alt som regel ganske enkel, og da må vel også kjærligheten som utspiller seg i ungdomsromanen være heller enkel. Kanskje leser jeg med unødig sterkt feministfarget glass i mine briller når jeg i Yatzy ser en god idé, en vellykket stil, en praktfull ansats over et tradisjonelt innhold, og blir skuffet.

Det er selve tekstkvaliteten som gjør Rosenløw Eegs bøker så fascinerende. Det er tekst full av konkrete, klare bilder, et språk som hele tiden søker den virksomme metaforen, ordsammensetningen, rytmen. Det er personenes sårbarhet som nedfeller seg i sårbare og skjøre, overraskende ordrekker av ufullstendige setninger og muntlighet. Rosenløw Eegs språk er slik at en har lyst til å bøkene hans litterære priser.

Yatzy er muligens en pris verdt, men nærlesningen av den viser likevel at under dekket av sin sterke, særpregede stil har Rosenløw Eeg hatt mer å hente når det gjelder selve historiens og karakterenes kompleksitet og tekstens fylde og tankeinnhold.

* * * * *

Foruten Brageprisen for 2004 mottok Yatzy også Kulturdepartementets litteraturpris for beste barne- og ungdomsbok for 2004.