Ytringsfrihet vs. sutringsfrihet
Forrige ukes «Jasså»-spalte påsto at nasjonalpatriotiske hensyn trumfer sannheten i sakprosaframstillinger for barn. Den nye boka Kampsport av Annette Münch og Hanne Eide Andersen ble brukt som eksempel. Cappelen Damms redaktør for boka, Steffen Sørum, er kritisk til måten boka er behandlet på.
Denne uken tok Barnebokritikk.no sin redaksjon (uten navngitt skribenten bak artikkel) tak i sakprosa for barn og unge under tittelen «Jasså?!?». Jeg er takknemlig for at de tar seg tid til en sjanger som er forsømt, og håpet derfor på en flott analyse. For det er helt klart masse å si om sakprosa, men dessverre var det en tabloid fremstilling som ikke levde opp til det ansvar nettforumet har satt seg fore å påta seg.
Innkjøpsordningen kjøper inn langt færre titler i sakprosasjangeren for barn og unge, enn til sammenligning skjønnlitteratur. En svak og usikker støtteordning medfører få utgivelser fra norske forlag. Det er masse å si om utfordringene med få midler, sterk konkurranse fra utlandet og kioskfakta som gjør markedet vrient og mangfoldet slunkent. Det er derfor svært kjærkomment når forlag satser her.
At gutter leser mer fakta enn jenter, og at gutters lesning ligger ett til to år bak jentenes, hadde jeg også håpet kunne være ingredienser denne gangen. Dette kunne vært en god anledning til å styrke oppmerksomhet rundt et knippe problemstillinger som er vesentlige for barnelitteraturen.
Barnebokkritikk lovet sannheten om sakprosaen. Hvordan flere titler skaper en myte om hvor fantastisk Norge er. At bøkene trumfer sannheten. Det er en ganske sterk påstand, og jeg var spent på hva slags belegg de hadde for å si dette.
Artikkelskribenten hevder at bryteren Jon Rønningen ble idrettsufør av brytingen og at boka Kampsport skal ha skjult dette. Forfatterne ville heller forherliggjøre idrettsprestasjonen (hans eller Norges, er litt uklart). Jasså?
Som redaktør av Kampsport vet jeg at forfatterne utelot en del faktastoff. Noe måtte ofres for å gi en enkel og god oversikt. Men at intervjuet med Jon Rønningen i boken skulle fremstille ham som ufør var aldri et tema. Jeg kan røpe at det muligens er en del slike «sannheter» som ikke kommer frem. Det er sikkert en utøver der ute med stoffproblem, en som strøk til eksamen, en som ble skilt og flyttet fra familien sin grunnet idrettskarrieren. Slike ting har jeg heldigvis ikke oversikt over. Jeg er usikker på hvor mange slike sannheter skribenten i Barnebokkritikk hadde ønsket, og hvordan det hadde styrket tanken om en inspirasjonsbok.
Potensielle skader og sikkerhet ved trening, tas opp flere steder i boken. Det er klart at all form for sport og idrett KAN føre til idrettskader og at medaljene ofte har en bakside. Boksing (både amatør og proff) blir presentert uten at for eksempel skadene til Muhammed Ali blir problematisert.
Men er dette poenget godt nok for å si at en bok trumfer sannheten? Det syns jeg virkelig ikke. Det syns jeg blir spekulativt, grovt forenklet og et forsøk på tabloidisering som ikke kler barnebokkritikk.no.
Først tenkte jeg at artikkelen skulle angripe forlaget og forfatterne for å fokusere på norske utøvere og prestasjoner. Det ville selvfølgelig være lett å forsvare. Dette er en bok for et norsk marked, der vi ønsket å inspirere norsk ungdom til å drive med kampsport, følgelig måtte da boka vise norske miljø og klubber. På over 300 sider presenteres det aller meste og beste av det norsk kampsport har og by på, det i seg selv er ikke uproblematisk. Jeg kjenner oppegående foreldre som kvier seg for at poden deres skal drive med voldssport. Så kunnskapsløse er dessverre mange fremdeles.
Boken blir anbefalt av kampsportsforbundet og har fått gode skussmål over alt, vel, bortsett fra Barnebokkritikk som mente forfatterne løy om Jon Rønningen.
Jeg må innrømme at jeg blir skuffet over at et forum som ønsker å påberope seg å være en viktig aktør i barnebokbransjen ikke presterer bedre. Jeg forventet noe mer. Ikke tilfeldig sammenraskede sitater fra en mindre og tilsynelatende tilfeldig håndfull bøker. Vinklingen med filmen Kontikis dramaturgiske grep, henger ikke helt sammen, i så fall skulle de faktabøkene som tas opp i artikkelen alle ha vært ganske sjangeroverskridende.
Det finnes ytringsfrihet og det finnes åpenbart en sutringsfrihet. Noen leter med lykt og lupe etter noe å klage over. Bjørn Ousland gjorde åpenbart en feil med å utelate at Bjørn Einar Romøren fikk sneket seg til å hoppe før Anette Sagen. Jeg syns det var på sin plass og synes «sensuren» av Romøren viser at sakprosaforfatteren tar et bevisst valg og tør mene noe. Romøren ble utelatt og fint er det. Den æren var Sagens.
Ingen faktabok skrives uten på en eller annen måte å bli påvirket av forfatteren og hans (eller hennes) samtid. Det vet jeg mye om. Jeg skrev nemlig en faktabok om korstogene. Det er utrolig hva forskere og historikere har klart å lire av seg om temaet, både før og nå. I et innlegg i Ny tid gikk redaktøren til angrep på serien om korsfarerne. Det var overraskende hvor godt sedimentert faktafeil og myter var etablert, selv blant oppegående intellektuelle. Så ja, det er helt klart behov for folkeopplysning og solid sakprosadebatt også for barnelitteraturen.
Når sant skal sies, så syns jeg det mest underlige med hele artikkelen i Barnebokkritikk, var hvordan den startet. En ny linje har åpnet på forfatterutdanning ved Norsk barnebokinstitutt. Ti kvinnelige studenter teller kullet. De skal lære å skrive sakprosa for barn og unge. Ti kvinnelige studenter. Allerede i ingressen dukket det opp en mer interessant problemstilling som trumfet resten av artikkelen: Hvor er alle gutta? Men heller ikke det klarte skribenten å gripe fatt i. Hva handlet egentlig den artikkelen om?
Steffen Sørum
Les JASSÅ-artikkelen «Nei til nasjonalpatriotisme» her.
One thought on “Ytringsfrihet vs. sutringsfrihet”
Comments are closed.