Zombie (2004) og Snusk (2005)

Ungdomsromaner
Tittel: Zombie
Tekst: Sveinung Mikkelsen
300 sider
Gyldendal 2004

Zombie

Sveinung Mikkelsen

Gyldendal

2004

300

Tittel: Snusk
Tekst: Sveinung Mikkelsen
250 sider
Gyldendal 2005

Snusk

Sveinung Mikkelsen

Gyldendal

2005

250

Filmtriks for fansen

Når den unge forfatteren Sveinung Mikkelsen utfordrer romansjangeren med skyts fra kortfilmens verden, så blir kjempen stående. Fjorårets debut Zombie fungerer best der den tradisjonelle romanen er synlig, og det burde lagt kursen for oppfølgeren Snusk.

Bare 22 år gammel fikk Mikkelsen debutere på Gyldendal med Zombie. Fortellingen er stram innledningsvis, og det er her det åpenbare skrivetalentet viser seg. Russetid, flørting og bandøvelser er sjarmerende skildret, og flere enkeltepisoder glimter av magi. Figurene er også til å tro på, og gjør sine selvironiske notater om å innta livets scene med vannpistol og russekort, samt en lånt stratocaster – og lånte sjekkereplikker. Så drar russen til Quart-festivalen, og det er her forfatteren gjør sitt fatale valg. Filmtriks og freak power overtar, og dermed går selve romanen i oppløsning.

Eksperimentet som ledestjerne
Zombie presenterer seg som en typisk ungdomsroman, og Mikkelsen sparker i gang noen fengende handlingslinjer. Selv om humoren kan være frekk, er ikke tonen langt unna Klaus Hagerup eller Lars Saabye Christensen. Dette er tydeligvis dårlige kamerater for Sveinung Mikkelsen, som velger å flippe ut – omtrent midtveis i debutromanen. Dermed begynner en lang skriveøvelse i beatpoetenes ånd, med eksperimentet som ledestjerne. Selv om bokens hovedpersoner prøver å leve opp til film- og rockemyter, er det selve forfattermyten som blir mest synlig. Den behagelige deltakelsen i en handling blir avbrutt av en forfatter som vifter med sin kunstneriske meny, skifter synsvinkel i brå kast, leker med typografien, og vrir fremstillingen mot surrealistisk ruspoesi. Når de siste sidene nesten er blanke – da er det bare forfatteren igjen.

På sitt beste er Zombie en lovende ungdomsbok, men ønsker forfatteren egentlig å være ungdomsbokforfatter? Med oppfølgeren Snusk er svaret nei.

Intern dialog
I Snusk møter vi norsk-palestineren Naib som har et filmblikk mot sin vennekrets mens han venter på sin nye kjæreste. Naib erklærer at han ikke får filmen til å stemme med virkeligheten. Han erklærer at han bare finner tomhet i en oppjaget partytilværelse, og egentlig leter etter meningen i livet. Dessverre er det ingen grunn til å tro ham. Den fortalte handlingen avslører ingen dypere konflikter. Naib er en godt integrert bindestreksnordmann uten synlige – bare erklærte – kulturproblemer. Han har nok drag på damene, nok penger, og nok moro sammen med filmkameratene. Når ingenting er viktig for ham – hvorfor skal da leseren bekymre seg? Det som gjenstår er den interne dialogen, mellom forfatteren og hans eget miljø.

Filmgrep og filmsjargong
Også i Snusk har Mikkelsen valgt å utfordre romansjangeren, og helst med filmgrep.
BådeZombie og Snusk sverger til raske bytter av scene og synsvinkel, slik fremstillingen nødvendigvis må bli i film og TV-fortelling med multiplottstruktur. Slike fortellegrep, de fleste hentet i et landskap rundt regissører som David Lynch, er ikke like elegante i bokform. Hovedpersonen har også makt til å endre manus, og kan iscenesette sine kamerater. Dette grepet kunne vært interessant hvis det var mer gjennomgripende, men blir nå bare en distraherende fremmedgjøringsteknikk, i likhet med indre monologer som skyter ut i overvoice, eller som regianvisninger. De kulturelle referansene tilhører også et snevert filmmiljø, i likhet med den språklige sjargongen som dyrker engelske oneliners.

Pinlig bæsjesex
Bokens fortellegrep er ikke helt uten virkning. På handlingsplanet prøver en gjeng med kortfilmentusiaster å sprenge noen tabugrenser, selv om det knapt er tabuer igjen i denne sjangeren. På et metaplan kan man argumentere for at boken gjør noe av det samme, men sjokkinnslagene er relativt tamme med tanke på de internasjonale forbildene Mikkelsen lener seg mot, i den lange arven av frekkiser etter William S. Burroughs Naked Lunch (1959). Dessuten er det forlagets oppgave å gripe inn når forsøket på å skrive sjokklitteratur kulminerer i en gammel vandrehistorie om bæsjesex. Pinlig.

Burroughs ble for øvrig utestengt fra det amerikanske markedet, mens Mikkelsen foreløpig har klart å hisse på seg danske skolebibliotekarer med Zombie. Når Snusk neppe bringer ham inn i varmen, lever han i hvert fall opp til forfattermyten.

Dramatisk behov
Snusk stiller noen spørsmål som kan være aktuelle for gryende filmskapere, og lykkes nok også i å skape gjenkjenning for dette miljøet. Dommen blir likevel en klisjé fra det samme miljøet: Hvor er hovedkarakterens dramatiske behov? Med litt velvilje kan vi peke ut plottpunktene, men vi opplever dem ikke. I Zombie fikk Mikkelsen demonstrert stort fortelletalent i innskutte narrativer, men har ikke beveget seg videre med Snusk og har foreløpig til gode å skape hel handling.