Mitt barnebokminne - av Frode Sabel Torkelsen
Lilleputtbøkene (The Nutshell Library)
Maurice Sendak

Oversetter: André Bjerke

J.W. Cappelens forlag, 1976

Zoologien i sitt ess – alligatorer allesteds

Jeg hadde nok lært alfabetet uten Maurice Sendaks hjelp, og sannsynligvis lært meg å telle også. Men det hadde neppe vært like gøy.

(Ålreit, dette er en sannhet med modifikasjoner, all den tid jeg hadde tilgang på svensk tv og Fem myror är fler än fyra elefanter. Men det får jeg spare til barnetvkritikk.no.)

Lilleputtbøkene er fire knøttsmå bøker, samlet i en kassett:

Én var Jens er en ganske streit tellebok, med løsrevne rim til Sendaks finurlige tegninger, og Hønsesuppe med ris er en kombinert gjennomgang av årets måneder og hyllest til hønsesuppe. Men boka jeg fortsatt kan på rams tredve år senere er ABC-en Alligatorer allesteds, der hver bokstav har en morsom illustrasjon av én eller flere alligatorer, med tilhørende bokstavrim, som for eksempel

E – Elegant elefantdames ernæring
L – Leker løver liksom
O – Opera oppføres ovenpå
Q – Qviller-familien quickstepper
T – To tøvete tullebukker
U – Underlig utslag av ungdom
X – Xylografen Xerxes x-er x’er

Jeg vet ennå ikke hva en xylograf er, men tar meg rett som det er i å mumle verset om Xerxes for meg selv.

Den særeste av de fire bøkene er nok Per, som beskrives som ”en fabel om Per som var likeglad, men lærte å like og bli glad”. En akkurat passe brutal historie om en livslei guttunges ublide møte med en løve:

Da det tok til
å lakke mot kveld,
fikk han besøk
av løven selv.
Den så på Per
med et blikk som sa: Bø!
og spurte ham:
”Har du lyst til å dø?”
Per sa:
Jeg er likeglad!
(…)
Da var det løven,
som du ser,
fortærte Per.

Spoileradvarsel: Per kommer levende fra møtet med løven, og legger seg til en mer livsbejaende holdning, og siste side lyder:

Moral:
Vær aldri likeglade mer!
Bli heller like glad som Per!*

Som voksen er bøkene mest av alt et strålende eksempel på oversetterens betydning. Sendaks engelske originaler er fantastiske, men André Bjerkes mesterlige gjendiktning løfter flere av bøkene et ekstra hakk. Det er også Bjerke som ga meg den virkelige aha-opplevelsen, med sluttlinjene i Alligatorer allesteds:

At Æ, Ø, Å falt ut av spillet,
og ikke fikk sin krokodille,
forstår vel du som er så klok,
for dette er en engelsk bok!

Det måtte altså en polsk-amerikaner (med ørlite hjelp av en riksmålsmann) til for å lære meg om de særnorske bokstavene.

Det er som mor min pleier å si: «Gi ungene Sendak, før Anne-Cath. Vestly tar dem.» (Strengt tatt har hun aldri sagt det, men jeg er ganske sikker på at hun er enig i utsagnet.)

* Den eneste uttalte moralen i bøkene er altså å være glad. Noe godt menneske vet jeg imidlertid ikke om bøkene har gjort meg til. Da jeg for noen år siden snublet over den engelske utgaven i en amerikansk bokhandel var det så vidt jeg turte å kjøpe den, da mannen bak disken var kortvokst. Man kan da ikke kjøpe sjappas minste bok av byens minste bokhandler? Den kortvokste leet ikke et øyelokk, mens jeg kaldsvettet og innså at jeg nok er en anelse sneversynt. Noe som kanskje er en fordel når man leser bøker med en bredde på ca. fem centimeter.

Lilleputt-bøkene er dessverre gått ut av produksjon for lengst, men er du heldig finner du dem kanskje på et antikvariat. De er imidlertid tilgjengelig på engelsk, fra HarperCollins. Jeg vil med dette oppfordre Cappelen Damm til å trykke opp et nytt opplag.

Foto: Shekira Lemley

Foto: Shekira Lemley

 

Frode Sabel Torkelsen livnærer seg som manusforfatter for fjernsyn. (Strengt tatt er han ikke gammel nok til å bruke ord som «fjernsyn» uten ironisk distanse, men han gjør det likevel.) I disse dager skriver han på Typisk deg med Petter Schjerven. Frode sender stafettpinnen videre til Ingrid Gjessing Linhave, programleder i NRK.

 

 



,

Kommentarer