Zoomarferien

Humoristisk sommerbok

Arnfinn Koleruds Zoomarferien er en svært morsom og underholdende bok. Da trenger den kanskje ikke noen unnskyldning for ikke å være så mye mer?

Arnfinn Kolerud fikk mye ros og flere litteraturpriser for Den som ikkje har gøymt seg no i 2004. Oppfølgeren Zoomarferien er ikke like tankevekkende, men minst like underholdende.

Bokens hovedpersoner er de to klassekameratene Odd og Per Tore. Odd er 14 år gammel, Per Tore noen måneder eldre. Odd har en søt lillesøster, mens Per Tore er enebarn, slik at han blir langt mer bortskjemt av foreldrene. Han feier for eksempel av gårde på en flott, dyr sykkel med mange gir, mens Odd kommer pesende etter i motbakkene. Nå har Per Tore fått et fint fotoapparat til 15-årsdagen, som de to guttene skal utnytte i sommerferien. Det vil si – det er Per Tore som styrer det hele; foruten å benytte sin rett som fotoapparatets eier, er det han som har kommandoen, initiativet og retten til å foreta definisjonene av de to. Odd, som nok er den mest interessante personen i boken, er mer av et underordnet haleheng.

Fototerror med fortjeneste
Det er således Odds refleksjoner vi får, foruten livlige dialoger og sprelske handlingsskildringer. Guttene (det vil stadig si Per Tore) finner ut at de kan ta bilder av mennesker i uheldige situasjoner, gjerne avkledte eller idet de er i ferd med å foreta seg noe ulovlig, for så å presse ofrene for penger ved å sende dem kopier av bildene anonymt og true med å offentliggjøre dem. Mange penger kan de tjene på denne måten. Slik gjør man nemlig andre steder i verden, fremholder Per Tore, selv om paperazzienes verden og utpressingsteknikken ennå ikke er blitt helt finslipt i området rundt Åndalsnes, hvor handlingen foregår og guttene hører hjemme, i likhet med forfatteren.

Etter å ha kikket over en del hekker og gjerder uten å ha funnet noe særlig kompromitterende materiale, treffer de endelig blink: På avstand ser de en relativt avskydd lærer fra skolen lempe et avdanket kjøleskap i naturen, på et avsidesliggende sted. Og Per Tores fotoapparat har zoomlinse (hvorav bokens tittel). Miljøkriminalitet av verste sort, og en storforbryter knepet på fersk gjerning. Her ligger det penger og fortjenestemuligheter.

Dominerende venn
Det praktiske utpressingsarbeidet overlater Per Tore generøst til Odd. Det skulle bare mangle – selv har han jo utført det vanskelige og farlige arbeidet med å holde i apparatet og trykke på utløseren, foruten at fotoapparatet som muliggjør hele operasjonen, ubestridelig er Per Tores, i likhet med ideen og hele opplegget. Odd er ikke helt overbevist om at dette er riktig handlet, men følger instruks. Dermed kommer den forbryterske lærerens personlighet inn i bildet. På nært hold er han ikke så ille, og dessuten viser det seg at han selv ikke er tapt bak en vogn når det gjelder utpressingsteknikk. Hauk over hauk, med andre ord.

Ikke altfor dyp

Det går altså langt fra slik guttene hadde tenkt seg. Derimot skjer det en hel del annet underveis, slik at det ene river det annet med seg, og leseren drives videre av Koleruds levende fortellerkunst og lune humor. Nå og da sklir riktignok vitsene over i de rene blødmer, men stort sett er poengene velsmidde og finurlige, og både handlingen og personene er troverdige.

Utover dette blir beholdningen en ikke altfor dyp, men dog innsikt i tenåringsgutters problemer og opplevelser i puberteten. Høyst lesverdig, uten så veldig mye mer.