Zorro : ukjente år

Allendes Zorro – fekting med forlaget

I lanseringen av Isabel Allendes Zorro har forlaget i stor grad fokusert på den verdensberømte forfatterinnens fascinasjon for Zorro som erotisk karakter. ”Jeg er forelsket i Zorro – og dette går ut over ekteskapet mitt”, blir hun sitert på. Men der forlaget spiller på kombinasjonen av sex og litterær kjendis for å selge den samme fortellingen enda en gang, skriver Allende om Zorros egen tid og hans seksuelle oppvåkning sett gjennom ulykkelige forelskede øyne.

Populærkulturelle røtter
For dagens lesere, inklusive Isabel Allende, er filmen The Mask of Zorro (1998) den viktigste kilden til legenden om Zorro. Filmens stjerne, Antonio Banderas, bedåret kvinner både på og utenfor skjermen, og bidro til å revitalisere og globalisere fortellingen.

Men legenden om Zorro har dype, populærkulturelle røtter. Fortellingen ble første gang publisert i pulp-magasinet All-Story Weekly 1919. Siden den gang har fortellingen blitt presentert på film og tv, og i tegneserieformat. 

De populærkulturelle røttene har skapt inntrykket av at Zorro er ungdomslitteratur. Etter å ha lest Allendes bok er jeg ikke sikker på at dét er riktig plass i bokhylla på biblioteket. Signalene på bokas smussomslag retter seg mot den typiske bokklubbleseren, som med større sannsynlighet er en dame på 30 enn en lesende gutt på 13 år med sans for superhelter.

Spaltet personlighet
Det sentrale trekket ved legenden om Zorro er hans spaltede personlighet. Om dagen spiller Diego de la Vega rollen som dekadent og dandy rancheier, men om natten tar han på sin svarte maske, den lange kappen og kården, og kjemper en innbitt kamp mot ondskap og korrupsjon. Fienden er de korrupte myndigheter i California, personifisert gjennom den slu og hensynsløse Rafael Moncada.

Mange av Zorro-figurens karakteristika kan gjenfinnes i fortellingen Den røde pimpernell (1905). Hovedpersonen og helten i denne boken er Sir Percy Blakeney. Dette er en sedat og lat adelsmann som tilsynelatende ikke engasjerer seg i myrderiene som foregår under den franske revolusjonen, men som i det skjulte redder mennesker fra giljotinens klør. Under dekknavnet Den røde pimpernell må han i likhet med Zorro skjule sine noble hensikter for å lure og overliste sine motstandere. Begge karakterene opptrer om natten og har et voldsomt drag på damene, noe som står i steil kontrast til den mangel på sex appeal som de utstråler på dagtid. Hvilken Zorro Allende falt for, kan vi bare gjette…

Heltens indianske nattside
Det er Allendes prosjekt å forklare bakgrunnen for Zorros spaltede personlighet. Hun konstruerer en opphavshistorie med en mor som er halvt indiansk, og en far som er spansk yrkesmilitær. Selv om Diego vokser opp i ”vestlige” omgivelser, lar aldri moren sjansen gå fra seg til å oppdra sin sønn i den indianske forsakelse og tro. Indianerens ”5 søyler”, Okahué: Ære, rettferdighet, respekt, verdighet, tapperhet, blir viktige ledetråder for den unge Diego. Bestemoren, som er stammens medisinmann og åndelige leder, organiserer en indiansk overgangsrite der Diego finner sitt totemdyr – reven (zorro på spansk). Bestemoren forklarer revens egenskaper slik: 

Zorro er totemdyret ditt, din åndelige veileder […] Du skal utvikle dens evner, dens sluhet, dens klokskap. Din mor er månen og ditt hus er hulene. Som reven skal du avdekke hva som skjuler seg i mørket, bruke list, holde deg gjemt om dagen og slå til om natten. (s. 90)

Diego forener det indianske med det europeiske, men de to sidene kan aldri smelte helt sammen. Han må leve som spanjol om dagen, og indianer om natten.

Zorro på historisk grunn
I Allendes bok om Zorro er den historiske konteksten tydelig nærværende. I bokas andre del forflytter handlingen seg til Europa og Barcelona. Napoleon har okkupert Spania siden 1808, bortført den rettmessige kongen og fått han til å abdisere til fordel for Napoleons egen bror, Joseph Bonaparte. Mange organiserer seg i bevæpnede geriljagrupper som angriper okkupasjonsmakten, men selv om Diego blir dratt inn i denne kampen, tar han ikke klar stilling i konflikten. På det personlige plan har Diego mange prosjekter som spenner fra smertefulle kjærlighetsopplegg til karslige innvielsestester og blodige dueller, men her er utfallet gitt på forhånd. Det er først og fremst det historiske bakteppet som Allende tegner opp, som skaper uventede hindringer for Diego og gjør fortellingen uforutsigbar og spennende.

Indianersympati
Under den unge Diegos oppvekst i California på begynnelsen av 1800-tallet, er konflikten mellom de spanske hacienda-eierne og den indianske befolkningen sterk. Diegos mor leder selv et indianeropprør og bruker geriljakrigens virkemidler med overrumplende angrep på misjonsstasjoner og landsbyer. Likevel ligger Allendes sympati på indianernes side. Hun skildrer overgrepene som blir begått mot dem, og hun plasserer Diego som vitne til en grusom massakre av en indianerlandsby. Styresmaktenes manglende interesse for å gripe inn og straffe overgriperne blir beskrevet som en skjellsettende opplevelse for den unge Diego:

Diego de la Vega glemte aldri denne lærepengen: Den vonde smaken etter denne uretten ble for alltid sittende igjen i det aller innerste av hukommelsen og skulle dukke fram på nytt gang på gang, og bli bestemmende for hele hans livsløp (s. 95)

Slik blir indianernes sak en viktig drivkraft i fortellingen. 

I tospann med Zorro
I boken viser Allende at undertrykkelse, maktmisbruk og korrupsjon ikke er bundet til tid og sted. De samme problemene som Diego møter under oppveksten i California og senere etter sin retur til gamlelandet, finner han også under sitt opphold i Europa. Indianernes situasjon blir identifisert med sigøynernes liv i Europa, og folk fra den nye verden blir sett ned på, på samme måte som de igjen ser ned på indianerne. Gjennom Zorros kamp beskriver Allende opprør og kamp for undertryktes rettigheter som en naturlig og forståelig reaksjonsform.

Sex med en legende?
Allende har dyrket fram det indianske elementet i Zorro-mytologien, og rettferdiggjort denne gruppens kamp mot den hvite, spanske overmakten. Det er likevel Allendes uttalelser på smussomslaget som gir hint om at denne boken også handler om noe annet, noe mer personlig og intimt:

Da jeg begynte å få erotiske drømmer igjen, visste jeg at var i ferd med å bli frisk (red. anm: etter datteren Paulas bortgang). Jeg drømte at jeg la en naken Antonio Banderas på en mexicansk tortilla, dynket han med guacemole og salsa, rullet han sammen og spiste han.

Hvorfor går Allende ut med slike intime detaljer? Er det et salgsargument fra forlaget? Eller har Allende en annen baktanke med sine uttalelser?

Zorros seksuelle oppvåkning
I Zorro følger vi den unge Diegos vei fram til hans alter ego Zorro er fullt utviklet. Samtidig er dette fortellingen om hans erotiske oppvåkning. Hos Diegos vertskap i Barcelona, blir han introdusert for vertens døtre, den underskjønne Juliana, og den mindre billedskjønne, men mer foretaksomme lillesøsteren Isabel. Fra dette øyeblikket er det Diegos forelskelse i Juliana som driver handlingen, og brannen blir ikke slukket før mot slutten av boka, da Juliana gifter seg med sjørøveren Lafitte. 

Zorro er i det store og hele fortellingen om en forsmådd elsker. Vi ser konturene av et delikat kammerdrama når fiksjonens forfatter, Isabel, også innrømmer å være forelsket i Zorro. Riktignok avslører hun seg ikke som ”forfatteren” før i helt mot slutten av boken, men da er også forelskelsen gått over. Hun har skrevet seg ut av den… 

Egenterapi?
Det er nærliggende å tenke seg at Allende selv bruker skrivingen som egenterapi. Det er ikke vanskelig å tenke seg at hennes alter ego i teksten er navnesøsteren Isabel, og at hennes prosjekt er å studere sin egen (erotiske) fascinasjon for en mytisk helt som er like uoppnåelig som en filmstjerne.

Romanen begynner med en panegyrisk karakteristikk av Zorro som ender i konklusjonen: ”Zorros make finnes ikke”. I steil kontrast til åpningen står avslutningsordene: 

Og dermed setter jeg sluttstrek for min fortelling, kjære lesere. Jeg lovet å fortelle dere opprinnelsen til legenden, og det har jeg holdt. Nå kan jeg endelig drive med mine egne saker. Jeg orker ikke mer Zorro nå, så jeg tror det er på tide å sette punktum. (s. 415)

Det foregår en kjærlighetsmodning hos forfatteren under skrivingen, og mot slutten er den erotiske tiltrekningen og forelskelsen borte. Allende har skrevet seg ut av tiltrekningen, men mister dermed også noe av sin egen fascinasjon for stoffet. Siste del av boka er da også mindre potent enn de foregående delene.

Forlaget vs Allende
Allende gjør et poeng ut av navnet Diego. Mot slutten av fortellingen konfronterer Diego moren med navnevalget og forteller henne at navnet betyr ”fortrengeren”, ”en som overtar plassen til en annen”. I fiksjonens verden kan dette forstås som at Diego tok farens plass i morens liv. I freudianske termer blir dette et slags kulturelt oidipuskompleks hvor Diego har elsket morens verden (det indianske) på bekostning av farens verden (det spanske). For Allendes personlige del må spørsmålet bli: Hva er det Zorro har fortrengt i hennes liv? Og for leseren av boka: Hva er det våre litterære leselyster fortrenger i våre liv?

Forlaget antyder i smussomslaget at arbeidet med boken er en nyorientering etter en sorgnevrose. For Allendes del kan like gjerne prosjektet ha vært å avsløre for leseren hvordan slike røverromaner kan forføre oss fullstendig og lulle oss inn i kommersiell apati. På sitt beste peker denne boken på den finurlige måten all fiksjon er konstruert på: Den peker på verden (også dens undertrykkelse og urettferdighet), men man må fjerne seg fra den og elske (med) fiksjonen for å se det.