Vikingtiden som sketsj

Are Sende Osen har i de senere årene gjort seg bemerket innenfor det såkalte infotainment-segmentet. Han har presentert alle Norges konger i den populære podcast-serien «Kongerekka» i NRK. Serien har også resultert i bøker om de norske kongene – og en egen TV-spesial. Sende Osen og hans makker Ragnhild Sleire Øyen har bragt historisk stoff ut til vanlige folk under mottoet «hvordan ville Se og Hør gjort dette?» De har veltet seg i skandalene, sexen og dramatikken, ispedd Sende Osens særegne humor og tørrvittige replikker.

Nå har Sende Osen rettet blikket mot en ny målgruppe som også liker å lese dramatiske fortellinger: nemlig barn. Boka Vikingtiden fra AAAAH! til ÅÅÅÅH! inneholder åtte forholdsvis konsentrerte fortellinger fra vikingtiden. Forfatteren begynner med angrepet på Lindisfarne kloster i 793 og slutter med slaget ved Stanford Bridge i 1066. Imellom disse hendelsene får vi være med Gange-Rolv til Frankrike, Leiv Eriksson med familie til Amerika, og Olav Tryggvason til Danmark. Dette stoffet er så rikt at det skal godt gjøres å ødelegge det. Dessverre er det akkurat det Sende Osen gjør.

Humorens forbannelse

Sende Osen er lojal mot sitt Se og Hør-motto, og skrur i tillegg latterboksen på full guffe. Med tull og tøys skal kidsa lære om vikingtiden. Angrepet på Lindisfarne kloster kan stå som eksempel. Sende Osen beskriver det omtrent slik: Munken som sitter og skriver ned bibeltekster, «gjør lekser». Vikingene «banker på døra». Munken er irritert fordi de kommer så seint: «Veit du hva klokka er, eller?!» Vikingene roper idet de stormer inn: «Er det her det er fest?!» Selv om munken nekter, så insisterer vikingen: «Her blir det liv! Rai, rai!» De tegneserieaktige illustrasjonene underbygger komikken, på grotesk vis.  

Tanken er vel at vikingtiden skal presenteres på en måte som gjør at dagens barn forstår hva som skjedde. Men blir denne historiske perioden enklere å forstå ved å skildre den som en sketsj fra en skoleavslutning i 7. klasse? Humoren som Sende Osen legger opp til, forutsetter at leserne kan litt om vikingtiden fra før av. Gjør de ikke det, vil de tøysete referansene til vår tid hindre, ikke fremme forståelse. Sende Osen avslutter fortellingen om Lindisfarne på en måte som kan illustrere hans mangel på evne til å formidle dramaet som utspilte seg på Lindisfarne, i all dens gru og grusomhet: «Så tok det helt av. Det ble en skikkelig fest, kan du si, og da den var over, sto klosteret i brann, og det lå døde munker i klosteret og utafor.» Artig?

Løgn og sannhet

I etterordet «Helt til slutt» påstår Sende Osen at han ikke lyver, selv om alt som står i boka ikke helt sikkert er sant. Han bygger på gamle sagaer og krøniker, som ikke nødvendigvis er til å stole på. Han gir et eksempel på dette, men forsvarer sagaskriverne – og dermed også seg selv: «Jeg tror sagaskriverne i gamle dager nok var mer opptatt av å fortelle en god historie enn å være pinlig nøyaktig og fullstendig historisk korrekt. […] Man skal ikke la sannheten komme i veien for en god historie». Sende Osen lyver altså ikke når spillelister på Spotify, røykmaskin og tapas dukker opp under planleggingen av bryllupsfesten mellom Olav Tryggvasson og Sigrid Tostedatter. Han forteller bare en «god historie».

I boka til Sende Osen ligger vikingtiden gjemt under lag på lag med upålitelige fortellinger, først muntlige fortellinger som leder fram mot sagalitteraturen, og så en «se og hør»-story framført som sketsj. Da blir det vanskelig å lære noe om hvordan det kanskje egentlig var i vikingtiden. Men også forfatteren vil prøve å forstå, og det er noen få tilløp til historisk granskning i boka. For eksempel diskuterer han om vi kan vite sikkert at Gange-Rolv og Rollo var samme person. En DNA-test av hans angivelige levninger gir ingen svar. Leserne får anledning til å undre seg: Hva kan vi egentlig vite sikkert om fortiden? I det siste kapitlet skildrer Sende Osen hvordan det kan ha vært å bo om bord i et vikingskip på vei over Nordsjøen til England. I disse passasjene er fortellingen virkelighetsnær, og detaljnivået virker troverdig. Plutselig kommer fortiden oss i møte. Det er ikke dårlig.

Kontrafaktiske fabuleringer

Vikingtiden fra AAAAH! til ÅÅÅÅH! er skjemmet av flere merkelige fortellergrep. Den rareste ideen er å avslutte hvert kapittel med en kontrafaktisk fabulering: Hva hvis han eller hun ikke hadde gjort sånn eller slik, så ville ditt eller datt skjedd eller ikke skjedd – og historien ville sett helt annerledes ut. Noen ganger er det interessant å gå inn i en spesiell hendelse og tenke seg et alternativt forløp. Andre ganger bikker disse fantasiene over i det absurde, som i fortellingen om Asbjørn Selsbane. Are Sende Osen vil ha leserne med på tanken om at Asbjørn var helt annerledes, og dermed handlet helt annerledes, og da hvis Tore Sel, som han møtte på den reisen, men som han i denne fantasien faktisk ikke dro på, også var en annen person, så ville norgeshistorien sett helt annerledes ut.

I et parallelt univers kan alt tydeligvis være helt annerledes. Jeg tror Sende Osen hadde kommet bedre ut av det ved å forsøke å skildre vikingtiden tett opp til hva vi tror skjedde, og droppet alt som forstyrrer og forvirrer. Og så anbefaler jeg ham å se for seg mottakeren sin. I en av de mange festene i boka skriver Sende Osen at vikingene skvettet «blod over gudestatuer og hverandre før de drakk masse øl og spiste masse kjøtt. Det høres jo både harry og grisete ut – men det høres ganske artig ut også, ikke sant?» Hvem snakker Sende Osen til her? Det kan ikke være en 11 år gammel gutt eller jente. Kanskje det bare er til ham selv?