Spenning for ferske lesere

Med en lettlest grøsser dukker to spørsmål opp med det samme: er boka lettlest, og er den skummel? Det første først:

Leseløver er lettleste bøker for barn som nettopp har lært å lese, der enkelt språk og korte setninger gjør det mulig å lese bøkene selv. På dypet er i kategori tre – litt mer å lese. Her er sidene luftige, med mange illustrasjoner, men også med såpass mye tekst at det er mulig å fortelle en relativt komplisert historie.

Introduksjonen av karakterene i begynnelsen av boka, før selve historien begynner, er lett og humoristisk. Selve persongalleriet er ikke videre originalt. Et tvillingpar, en rektorfar, et hjelpsomt spøkelse – slike fins det flere av i populærkulturen og litteraturen. I en såpass kort bok fungerer det likevel bra at vi kjenner typene fra før, så går det fortere å få leseren med inn i akkurat denne mystiske historien. Kommer det flere bøker, noe «Serafin Skrekks Mysterier»-delen av tittelen indikerer, kan personene gjerne gis mer personlighet. Dette gjelder spesielt tvillingene Grim og Gro. Boka fins også i en engelsk utgave, der med de enda mer generiske navnene Jack og Jill. Av alle karakterene, både i tekst og illustrasjoner, har nettopp hovedpersonene minst særpreg. 

I denne første boka legges all vekt på historien, og den er medrivende fra første stund. Boka benytter seg av et grep vi særlig kjenner fra film og serier, med en prolog der noe skummelt skjer med en sidekarakter. Slik havner leseren rett inn i en spennende situasjon, før tempoet tas ned noen hakk mens hovedpersonene forsøker å finne ut hva som har skjedd. Historien fortelles i korte kapitler, med mye dialog, og er derfor godt tilrettelagt for de som er lite vant til å lese bøker selv. Slik møter vi Grim og Gro for første gang:

Første time hadde akkurat begynt.

Rizwan snakket, men Grim og Gro fulgte ikke med.

«Hørte du om Mina i B-klassen?» hvisket Gro. «Noen skremte henne i svømmetimen i går. Og holdt henne under vann!»

«Noen eller noe?» sa en dyp stemme like ved.»

Dragningen mot det skumle

Mange små barn fascineres av det som skremmer dem. Det fins mengder av eksempler på skummel litteratur for barn, fra eventyr til Brødrene Løvehjerte, Narniabøkene og Harry Potter.

Det kan være utfordrende å finne riktig nivå til riktig alder for hvert enkelt barn. (For) tidlig eksponering for noe i overkant skummelt er gjerne et av de tidligste minnene fra barndommen. Her i huset gjorde Hufsa et uutslettelig inntrykk på barnet, mens mor husker at Gaus, Roms og Brumund Dal fikk meg og mange i min generasjon til å skule mistenksomt mot alle portrettmalerier vi så, for å sjekke om det fantes levende øyne bak lerretet.

Kanskje noen vil se på en kjent statue i en nordisk storby med mer skepsis etter å ha lest På dypet?

Spennende og fiffig

Mange som skal begynne å lese selv for første gang har fått mer avanserte bøker lest høyt for seg. Leselysten kan slukkes både ved å tilby for krevende bøker, slik at barnet gir opp, og ved at bøkene de selv mestrer å lese oppleves som for kjedelige og enkle. På dypet balanserer dette godt. Den blir genuint skummel, uten å dra det for langt. Både tekst og tegninger er nøye avveid.

Spenningen bygges rundt hva slags fabeldyr som befinner seg på skolen, hvordan dyret oppfører seg og hvordan det skal kunne lures inn i Skrekks kule. Når lesehastigheten er lavere blir også spenningskurven lengre, og best vil opplevelsen være om man klarer å styre seg fra å bla fremover i boken og se hva som kommer. Så blir også selve konfrontasjonen mer overraskende og, faktisk, skumlere enn forventet.

Det fungerer bra at fabeldyret er et «ekte» fabeldyr og ikke et påfunn-dyr. Skikkelsen fins i utallige andre historier, fra Homers Odysseen til moderne Disneyfilmer. Fabeldyrets kvaliteter stemmer med mytene vi finner om det i andre sammenhenger, og gis slik mer dybde og relevans. De som vet noe om denne skikkelsen fra før vil få uttelling for den kunnskapen, og alle andre kan ta med seg kunnskapen om deres farlige lokkemetoder inn i videre lesing. Myter fra ulike kulturer er å finne i mange bøker og filmer for barn og unge, og da er det en bonus at ting henger sammen, at også de yngste leserne tas på alvor og får «virkelig» kunnskap som har overføringsverdi til fremtidig kulturkonsum.

At spøkelset Skrekk tyr til biblioteket for å lese seg opp på fabeldyr fremstår ikke som tørt oppdragende, selv om det ligger pedagogikk i å legge inn research før oppgaveløsningen! Boken har flere fiffige innslag, som glemmedråpene tvillingene bruker på rektorfaren, og det at Skrekk bruker noe som sterkt minner om en Pokemon Go-ball til å fange løstgående fabeldyr.

Kriterier oppfylt

Teamet bak boken er solid. Heidi Sævareid har skrevet flere bøker for ungdom, samt voksenromanen Longyearbyen, mens Kristin Linnesholm, som har en mangslungen bakgrunn fra litteraturfeltet, debuterer som forfatter med denne boken. Illustratør Håvard Heggenhougens rene, tegneserieaktige stil kompletterer teksten på en svært fin måte. Bipersonen svømmelæreren fremstår som et stilikon, i alle fall for en voksen leser. Fabeldyrets ulike fasetter blir levendegjort i tegninger som både forfører og frastøter.

Sammen har disse tre laget en bok som er akkurat det en grøsser for kommende lesehester bør være; enkel, effektiv og skummel.