Bakoverskuende dystopi

Langt hjemmefra av Max Estes er en ordløs dystopi med stilfulle, retropregede illustrasjoner. Ensomhet og utforskertrang dominerer fortellingen, som pågår i en nær fremtid. På en av plakatene i byen reklameres det for iPhone med 7G. Ellers er mye likt som i dag. Flyene flyr fortsatt på himmelen i dette fremtidsscenarioet hvor lite ser ut til å ha utviklet seg  i grønn retning. Stil- og motivmessig peker samtidig forfatteren bakover i tid, til sin egen oppvekst. Bildene har en nostalgisk, lengtende kvalitet.

Grå by – grønn natur

Handlingen starter i en storby, befolket av mennesker som virker avsondret fra hverandre. Et fravær av farger setter tonen for bybildene, med gater fylt av søppel, trafikkaos på veien og arbeidere som overvåkes. Storparten av beboerne har nesen rettet mot en skjerm. Ingen av dem smiler.

Hovedpersonen i boken er en navnløs mann av ukjent alder. Etter å ha forvillet seg inn i en avstengt park, aner han rekkevidden av hva han savner i livet sitt. Estes understreker poenget ved å skildre oppholdet i parken med en utvidet palett. Byens siste grønne lunge er full av farger.

Fargene fester seg permanent til hovedpersonen, slik at han gir liv til byens gråe miljø når han vender tilbake. Små grønne detaljer titter etter hvert også frem på sidene. Opplevelsen setter i gang minner hos hovedpersonen, fra familiens teltturer i barndommen. Mannen bestemmer seg for å bryte opp og forlate storbyen. Med seg tar han det gamle turutstyret.

Retro-estetikk

Turutstyret er nøye beskrevet i boken, og har et gammeldags preg. Det hele peker tilbake til forfatterens barndom. Estes har bodd i Norge siden 2009, men kommer opprinnelig fra Wisconsin i USA. Bybildene i boken ligner langt mer på Wisconsin enn Norge. Hjemlengsel speiler seg som et underliggende tema i boken.

Utseendet på termos, telt og gjenstander vil kunne vekke gjenkjennelse og nostalgi hos voksne, men hvordan fremstår grepet for unge lesere? Retro-stilen resonnerer trolig best hos et voksent publikum.

Max Estes dyrker et visuelt uttrykk med røtter i den alternative tegneseriescenen i USA og Canada på 1980- og 90-tallet. Formmessig minner han om Richard McGuire, kjent fra den banebrytende tegneserieantologien Raw. Stilen i den nye boken kan også minne om Chris Oliveros – grunnleggeren av det anerkjente tegneserieforlaget Drawn & Quarterly.

Max Estes’ arbeider handler aller mest om illustrasjon. Han fordyper seg i linjer og streker, med elegante stiliseringer som resultat. Spørsmålet er om historien holder vann.

Klimadystopi

Langt hjemmefra har et dystopisk tema som handler om menneskelig avsondring og frykt for klimaendringer. Miljøperspektivet går igjen i flere av Estes bøker, fra bildebokdebuten Søppel (Cappelen Damm, 2010), som tar for seg søppelhåndtering, til den grafiske romanen Flommen (Cappelen Damm, 2019), som handler om oversvømmelse. Naturkrefter ute av kontroll møter vi også i årets bok. Hovedpersonen flytter ut i naturen, men er uforberedt på konsekvensene.

Etter at lynet slår ned i det eldgamle teltet hans bygger den navnløse mannen seg en hytte i et tre. Heller ikke dette skal vise seg å være trygt. Etter å ha kommet seg levende gjennom vinteren brenner nemlig hytta hans ned. Denne gangen er det mennesker som truer. Unge forbitrete utbrytere står bak ildspåsettelsen. Disse barna har bygget seg langt mer solide barrikader enn mannen.

Ungdommer i skogen

Det ligger et spennende potensiale i fortellingen om de tre ungdommene mannen møter i skogen. Estes nøyer seg dessverre med å ramse opp hovedtrekkene. Oppsummeringen hans er fiffig løst, med bilder både i og utenfor snakkeboblene, men dette er også alt. Det finnes en hel fortelling som kunne vært utbrodert her. Formodentlig ville det vært engasjerende for målgruppen å kunne lese mer om sin egen aldersgruppe.

Målgruppe for boken er oppgitt som 12–15 år. Men hvor gammel er egentlig «den unge mannen» vi følger i boken? Selv om han fortsatt bor med foreldrene sine, kan det virke som om han har vært myndig en god stund. Skjeggveksten som på kort tid løper løpsk i skogen bekrefter også dette inntrykket. Kun baksideteksten tyder på at mannen er «ung».

Jenta han møter i skogen virker også mye yngre enn hovedpersonen. Dermed virker det rart at de blir de kjærester. Hvorfor ikke gi hovedpersonen det samme barnlige preget som hun har?

Død over smarttelefonene?

På en av sidene kikker hovedpersonen forundret på et barn som stirrer i en mobilskjerm. Mannen ser ut til å ha funnet fred. Men hva med barnet? Siste rute er en oppfordring til å knuse smarttelefonen sin. Estes risikerer å fremstå litt gammelmannsaktig med dette grepet. Budskapet kan fort oppfattes som raljerende mot målgruppen.