Årets filosofi-julekalender?

Noen ganger er det best å tenke med bilder. Slik er det i bildeboken Metàfor der verbalteksten står i fare for å kvele et ellers originalt konsept.

Jeg begynner med det jeg falt for i møte med denne boken, nemlig konseptet. Det vil si ett oppslag, én filosof, én metafor, én figur, ett landskap. Det er i grunnen nok. Det er tilstrekkelig for at jeg som leser kan fortsette på egen hånd. Men oppslagene inneholder mer, her er også sammenhengende tekst mer eller mindre strukturert over samme lest for hver av filosofene eller for hvert av begrepene.

Fra katalansk til tysk om tyskspråklige filosofer

Forfatterne, Pedro Alcalde og Merlín Alcalde, har tilegnet boken til filosofilæreren Emilio Lledó (1927-) som i tillegg til gresk filosofi har vært særlig opptatt av ordenes billedskapende kraft. Metàfora: 24 imatges de la història de la filosofia ble først utgitt på katalansk i 2024 og er siden blitt oversatt til spansk, italiensk, engelsk og tysk. At boken er blitt oversatt så raskt til tysk er kanskje ikke så underlig når vi vet at Emilio Lledó utdannet seg og arbeidet ved universitetet i Heidelberg og dessuten også har mottatt både Alexander von Humboldt -prisen og Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden.

Jeg har lest og hatt den tyske utgaven foran meg, men har også lest og studert utdrag fra de andre utgavene på nettet. Flere ganger har jeg tenkt på at det kanskje er litt underlig å lese en tysk tekst oversatt fra katalansk om tyskspråklige filosofer som Kant, Hegel, Wittgenstein og Benjamin. Mest har jeg likevel tenkt på metaforene, på valget av dem og på hvordan og hvorfor de har et potensial i seg til å tenke utover seg selv.

Forfatterne (og illustratøren) har valgt ut 24 filosofer, metaforer, figurer og landskap i boken. Noen, som Heraklit/elv og Freud/isfjell, forstår jeg umiddelbart, andre, som Hobbes/ulv og Butler/matrix, er jeg mindre fortrolig med. Det har nok mest å gjøre med hvor min interesse for filosofi ligger. I tillegg til metafor-filosof-oppslagene har boken en rekke paratekster det er verdt å dvele ved: forside, innsideperm, innholdsfortegnelse, et forord om hva som kjennetegner filosofiens metaforer og en tidslinje som samler metaforene, filosofene, historiske perioder og historiske hendelser.

Hemmelighetsfull og tydelig

Etter å ha bladd raskt gjennom boken, satt jeg lenge og studerte innholdsfortegnelsen. Den er hemmelighetsfull og tydelig på en og samme tid. Den er som lukene i en adventskalender. Og helt ærlig, sånn tenker jeg også umiddelbart at jeg ville lest boken. Jeg får lyst til å lage innholdsfortegnelsen om til en adventskalender og gi filosofene/metaforene en tilfeldig nummerering. Men hvem skal åpne lukene? Mannen min? Kollegaene mine? Noen tilfeldige, hvis den henges opp i vrimleområdet i høgskolens bibliotek? Eller noen elever? På hvilket trinn da? Jeg vil nok mene at ungdomsskolen eller videregående passer best.

At jeg lurer så mye på dette med mottakeren skyldes ikke konseptet, det kan fungere helt fint også for mye yngre lesere. Metaforen (f.eks. elv), figuren og illustrasjonen kan være utgangspunkt for samtaler med hvem som helst. Så kanskje skal jeg lage en kalenderversjon til noen elever på 3. trinn, eller til en barnehage i nærheten.

Verbaltekstens struktur

Det er deler av den mer informative teksten som kan by på motstand, selv om en kan få et visst grep om hvordan den er bygget opp etter hvert som man leser. For hvert oppslag har en lik struktur, både verbalteksten og utformingen av oppslaget. Det vil si: venstre side er viet til verbaltekst og en figur som representerer metaforen og høyre side er viet til en heldekkende illustrasjon.

Verbalteksten er ordnet som følger: Metaforen utgjør overskriften (f.eks. ‘opium’), så følger figuren (trolig en stilisert valmue), deretter følger filosofens navn (som er Marx i forbindelse med overskriften ‘opium’). Under navnet finnes informasjon om hvilket verk av filosofen det refereres til, levetid og et nøkkelsitat der metaforen inngår («Religion er opium for folket»). Etter dette følger brødteksten. Denne er igjen ordnet på en relativt fast måte: først forklares metaforen, deretter gjør forfatterne greie for den filosofiske tenkningen som samler seg i metaforen og til slutt aktualiseres tenkingen. Teksten om Marx avsluttes for eksempel på følgende måte: «som Marx formulerer det i en av sine mest kjente teser: ‘Filosofene har bare fortolket verden på forskjellige måter. Det som derimot er poenget, er å forandre den’» (s. 34, min oversettelse). Helt nederst, med litt mindre skriftstørrelse, som en slags fotnote, plasseres filosofen i en filosofihistorisk kontekst. I oppslaget om Marx og opium-metaforen blir marxisme forklart for leseren.

Tekstens lukking og bildets frihet

Med unntak av overskriften og nøkkelsitatet er det ikke verbaltekstene som bærer denne boken. Til tross for en tydelig og i og for seg tilgjengelig tekststruktur, gjelder ikke nødvendigvis det samme for måten det filosofiske tankegodset er formulert på. I motsetning til metaforene, figurene og de store, åpnende illustrasjonene, er verbalteksten unødig trang og snirklete. For å illustrere dette, kan vi fortsatt oppholde oss i teksten om Marx og om opium som metafor. Der heter det at opium «som metafor trekker den rene himmelhvelvingen som et sete for det guddommelige i retning av den loslitte jorden og forbinder religionen med forestillingen om et samfunn som i det hinsidige søker det som er forbudt i det dennesidige». For mang en leser kan formuleringer av denne typen lett bli trange og lange å ta seg fram i. Det åpnende, som illustrasjonene, metaforene og figurene rommer, kunne vært muliggjort også i tekstene ved hjelp av flere punktum og bedre tilgang til enkeltbegreper og fenomener som noen steder står i kø for å få plass i en og samme setning. Det blir med andre ord ikke plass igjen til leseren i verbalteksten.

Det gjør det derimot i illustrasjonene. Her er det plass for den som leser til å tenke. Derfor kan vi kanskje si at det er tenkebildene (Walter Benjamin ‘Denkbild’) og bildetenkingen (Mieke Bal ‘image-thinking’) i boken som gjør det mulig å forstå filosofi (som det heter i den engelske undertittelen). I tenkebildene blir kroppslig og erfart kunnskap samlet, og lineær logikk utfordret. Bildene gir også rom for tenkningens dialogiske natur og gjør leseren (den som studerer bildet) til en aktiv medtenker i stedet for en passiv tilskuer. Det gjør boken verdt å engasjere seg i.