Tittel: Eg er eg er eg er
Tekst: Ruth Lillegraven
Illustratør: Mari Kanstad Johnsen
Forlag: Samlaget
Årstall: 2016
Antall sider: 56

Sterkt og rørende fra et villjentehjerte

Gjennom 39 dikt og fire illustrasjoner følger vi en ung jente gjennom årstider, skiftende følelser og skjellsettende opplevelser. Det er en vakker, rørende historie om å være både stor og liten på en gang, og om å forsøke finne sin identitet.

Forfatter Ruth Lillegraven (f. 1978) har gitt ut flere diktsamlinger samt fire bildebøker for små barn, om søskenparet Mari og Magnus (2011–14). For diktsamlinga Urd (2013) fikk hun både Brageprisen og Bokbloggerprisen. Denne sensommeren har hun også utgitt diktsamlingen Sigd.

Eg er eg er eg er er hennes første diktsamling for barn. Boka er illustrert av Mari Kanstad Johnsen (f. 1981), som blant annet har mottatt mange priser for sine bildebøker i konkurransen Årets vakreste bøker.

 

Hjartet mitt

berre vent

langt inni skogen
den mørkaste grøne

der finn du
mitt vesle hjarte

det som klyv i trea

stuper kråke mellom
røtene

legg seg til
å symje i mosehav
og skogstjernesjø

eg er eg er eg er
syng det vesle
hjartet

 

En diktfortelling

Boka består av 39 dikt som alle kan alle kan stå hver for seg, men som sammen danner en kronologisk fortelling. Vi følger en ung jente fra vår til vinter, og får innblikk i hennes vekslende følelsesliv og noen opplevelser som vil få betydning for hennes liv. Vi får verken vite navn eller alder på jenta, men jeg kan tenke meg at hun er ti-tolv år. Hun er så smått i gang med å frigjøre seg fra foreldrene. Hun blir forelsket i og får hjertet sitt knust av en gutt. Hun har sommerferie, og hun begynner på skolen igjen. Hun er på fjelltur med faren sin, og bekymrer seg over klimaforandringer og utrydningstruede dyr. Når vinteren kommer dør jentas bestefar, han som alltid hadde vært hennes trygge havn.

Skummelt å snart bli voksen

Det handler om følelsen av å være stor og liten på en gang. Jenta er fylt med lengsler og optimistiske framtidsdrømmer: «ein dag skal eg stå / på den største scena». Hun har begynt å se på foreldrene sine med skråblikk: «kanskje er vaksne / berre store barn som / får bestemme sjølve». I tillegg har hun fått sterke følelser for en gutt. Men ofte lengter hun bare etter å få være «eit bitte lite frø». For det er skummelt å snart skulle bli voksen, å skulle klare seg selv. Jenta har et hviletre som hun klatrer opp i når hun trenger en pause fra alle tankene som raser i hodet. Når bestefaren dør, finner hun fram en gammel dukkevugge han hadde malt, og som hjertet hennes kan hvile i. Kropp og sjel er i forandring, da er det viktig å ta vare på seg selv: «Stor og liten / eg veks / strekkjer meg / mot himmelen / mot alt / som skal kome / og alt som skal skje / nokre dagar er eg / likevel mindre enn før / nokre dagar lengtar eg / etter å klatre opp / i kviletreet / opp i treet og / ned i eit reir».

 

Eg-er-eg-er-eg-er-vaar-kopi

 

Damper av grønn frodighet

Boka inneholder én illustrasjon for hver årstid, og illustrasjonene markerer også kapittelinndelingene, der hvert kapittel har sin årstid og farge. Johnsen har brukt store, intense fargeflater og presise eller utflytende streker i sine litt stiliserte uttrykk. Vår-illustrasjonen minner om et kinesisk tusjmaleri, og den damper av grønn frodighet. Vi ser silhuetten av en jente som slapper av på et teppe i en hage. Det er lett å få behagelige assosiasjoner: Hun drømmer sikkert om livet og fremtiden. I den flammende gulrøde høst-illustrasjonen møtes vi av de anklagende blikkene til utrydningstruede dyr. Illustrasjonene forsterker stemningen fra diktene og fungerer som et vakkert og kraftfullt bakteppe.

 

Eg-er-eg-er-eg-er-haust-kopi

 

Naturen og evigheten

Teksten er kort og innholdsrik, liksom hugget følsomt inn til kjernen. Her er mange henvisninger til naturen, iblant besjelinger, som i diktet «Fjellvett», der fjellene «rynkar bryna» og «hyttar med neven». Dette gir oss tanker om det evige, det som alltid har vært og som alltid kommer. Som årstidene. Allikevel merker vi også en underliggende frykt, for at snøen ikke skal komme, for at noe med været er annerledes enn før i tiden. I diktet «Vond vind» leser vi at «isen på nordpolen smeltar» og at flere dyr skal bli borte. Kanskje er dette også et bilde på at jenta aldri kan bli barn igjen.

Minnene om barndommens varme sommerdager

Lillegraven bruker gjentagelser og bokstavrim, som i «trille og trylle deg / sjølv bli trilla og trylla». Dette skaper fin rytme, selv om enkelte av uttrykkene kan synes litt klisjéaktige, som «bakkar og berg», «gull og grøne skogar». Diktet «Sommarsval» skiller seg ut med så mye bokstavrim at det blir trøblete å lese. Først syntes jeg dette diktet virket noe påtatt. Men så leste jeg det en gang til. Og tok meg tid. Da kom faktisk minnene om barndommens varme sommerdager til meg: «Dirredampdagar» er nettopp slike dager da tiden stopper opp, da man bare er til, i nuet. Det fargemettede, enkle sommerbildet til Mari Kanstad Johnsen, der jenta stuper fra «stupesvaberget» gir oss den samme stillestående roen: «Sommarsval / den beste tida / stupesvabergsommar / sommarfuglsussommar / syklesvinsesvansesommar / dirredampedagar /dusdisdoggdagar /dudududagar».

En rørende diktsamling ikke bare for barn

Det er lett å anbefale denne boka. Diktene er vakre og mesterlig skrevet. De flotte illustrasjonene spiller på lag med diktene og skaper oversikt. Boka kan fungere som en trøstebok når man er på vei til å bli ungdom. Den kan også fungere som en minnebok for alle oss som en gang har vært unge. Boka er full av hemmeligheter og erkjennelser som alle har – eller kommer til å få.

 

Eg-er-eg-er-eg-er-sommer-kopi



Skrevet av:
Kommentarer

Oppdatert: .