Tittel: Tøffe maskiner
Tekst: Line Halsnes
Illustratør: Line Halsnes
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2021
Antall sider: 50

Friskt frieri til fireåringer

Et standardverk for alle som drømmer om å beherske store maskiner.

Line Halsnes’ presentasjon av tøffe maskiner appellerer så klart til lesere med behov for å føle seg tøffe. Vi er mange som fantaserer om å være sterkere og mer handlekraftige enn vi faktisk er. Samtidig er dette boka som virkelig kommer det intense vitebegjæret hos maskininteresserte førskolebarn i møte.

Baksideteksten kan forsikre om at «Hans og Ida gleder seg til å vise deg alle de tøffe maskinene.» Men selv om Hans og Ida bytter på å sitte bak ratt og spaker i de sju utvalgte doningene, er «du» hovedpersonen. Teksten trekker deg inn i boka med sitt gjentatte spørsmål: «Er du klar for å kjøre» – for eksempel traktor. Det er en actionfylt hovedrolle: «Med traktoren kan du sprute skikkelig i sølepyttene!»

Det er bare å sette seg bak rattet. Her er intet mas om hvilket førerkort som kreves, og heller ingen forsøk på å gjøre deg litt mer miljøbevisst underveis: «Husk å fylle diesel! I denne tanken er det plass til et fullt badekar.» Du får lov til å være barn – helt uten ansvar for verden, framtida eller nabofreden. Ingen av trærne som skal felles med hogstmaskina utgjør noe problem som må løses. De er muligheter til fri utfoldelse. I fantasien. Hans viser hvordan du kan presse en bil flat med en bulldoser. Som fireåring ville jeg elska den scenen.

bulldoser2_LR

Inspirert av fiksjonsfortelling

Navnene Ida og Hans må være en hyllest til Ine og Hasse, søskenparet fra bildebokserien til Tore Renberg og Øyvind Torseter som begynner med Gi gass, Ine (Cappelen Damm 2010). Også den serien går langt i å dyrke fantasien om å makte langt mer enn alderen din skulle tilsi. Men assosiasjonen til Torseters illustrasjoner er like mye en påminnelse om hvor mye mer sjablongaktig Hans og Ida er framstilt. Jeg synes Halsnes legger karakterdesignet for tett på masseproduserte uttrykk med freidige oppoverneser og påklistra, hvite smil. Smilet kan riktig nok utvides til et glis, men det er stort sett hele repertoaret. Unntaket er en episode der Hans er sur fordi han venter på sin tur til å kjøre. Det gir straks et rikere inntrykk.

Men maskinene er tross alt det viktigste. De er portrettert i varierte farger og akkurat så detaljerte at forskjellene blir interessante. Samtidig er de enkle nok til at jeg ikke blir helt overvelda. Åtte-ni ord er utheva i hver presentasjon for å gjøre oss særlig oppmerksomme på maskinenes særpreg. Der dumperen har hjul, har gravemaskina belter. Og der gravemaskina har førerhus, har hjullasteren hytte. Med Ida og Hans i førersetet får maskinene vist hva de kan.

maskinførerne_LR

Research for nerder

Line Halsnes står bak et stort spenn utgivelser. Felles for mange av dem er grundig research. Det gjelder helt fra leseløven Blücher synker (med tekst av Axel Hellstenius, Cappelen Damm 2011) til fjorårets Skogens konge – alt du trenger å vite om elgen (Cappelen Damm 2020). Da er det kanskje ikke så overraskende at hver enkelt maskin ledsages av en oppfordring til å sjekke hva som er inni. Så følger et oppslag overstrødd med utvalgte deler. Halsnes avdekker maskinenes hemmelige indre med samme forkjærlighet som hun har for anatomi. Nesten samtlige deler har fått navn. Ikke bare «nøkkel», «sete» og «ryggekamera». Her er «hydraulikkfilter», «rotorseparator» og «pallegaffel». Minst 30 for hver maskin, noen ganger går ordene igjen, men hver gang er de unikt tegna. Dette er mer enn en pekebok. Å lære seg ordene til delene er mer enn å utvide ordforrådet. Det er en måte å mestre maskinene på. Et steg inn i mekanikernes verden.

Klart du kan få lyst til å bygge maskiner etter å ha sett alle disse forunderlighetene. Bakerst oppgir Halsnes kildene til hvor hun har funnet dem. Avanserte IKEA-kunder vil vite at man kan klikke seg innover på mer eller mindre frustrerende nettsider for å bestille deler når et møbel går i stykker. Slik er det også med for eksempel skurtreskere. Halsnes har ikke tatt lettvinne snarveier. Eksospotta til traktoren er forskjellig fra eksospotta til gravemaskina.

gravemaskin-biter_LR

Småsprekker i illusjonen

Siden Hans og Ida ikke har konkrete problemer de må løse, står det lite på spill. Derfor er det i utgangspunktet en god idé å legge inn oppgaver til leserne, som å finne steinen som har kilt seg fast i treskeverket på skurtreskeren. Det er noe ganske annet å lete etter marihøner og ketchupflekker. Da blir jeg minna om at jeg bare er en liten drittunge likevel. Guri 4 år hadde følt seg tøffere av å få lete etter et verktøy Ida kunne trenge for å reparere girkassa, eller en skuffe Hans kunne montere på traktoren.

Som voksen er jeg mer ambivalent til måten Halsnes har strippet miljøet rundt maskinene på, slik at tekst og maskiner kan nytes uten forstyrrende folk og fe i bakgrunnen. Bildeflatene er i stedet livet opp med en digital imitasjon av røft og småskittent papir. Ideen kler temaet, men for hver gjennomlesing virker dette liksom-organiske mer kunstig på meg. Slik trues illusjonen, men det er altså fordi boka er så god. Tøffe maskiner må tåle svært mange repetisjoner. Det tar til gjengjeld for- og baksatsen høyde for. De er fylt av maskindeler som ikke er navngitt. Jeg vedder på at de som har lest denne boka tilstrekkelig mange ganger, vil klare å bestemme samtlige av dem som en fullbefaren mekaniker.

 



Skrevet av:

Kommentarer