Hundetanker og Elise og mysteriet med dei døde hestane

Anne Viken
Elise og mysteriet med dei døde hestane
288 sider
Samlaget 2012

Tyra Teodora Tronstad
Hundetanker
234 sider
Aschehoug 2012

Dyr lærdom

To ungdomsbøker som begge handler om jenter og dyr i ei ny bygd med hemmeligheter. Det interessante er hvordan ulikhetene mellom bøkene får fram det karakteristiske ved hver av dem: Psykologisk-realistisk om veslevoksen ensom jente i møte med bygdedyret, og action om spenningssøkende byjente i møte med dyrlegelivet og skumle hendelser.

Bygdekomedie og mytisk hesterase

Anne Vikens debutbok er tre fortellinger i én: først forfatterens egne erfaringer fra en landsens dyrlegepraksis bearbeidet til en ungdomsroman om husdyrholdninger og dyrehelse; det er en spenningsroman med en mytisk forhistorie og utenlandske skurker involvert; og det er en utviklingsroman om ei jente som forsøker å forstå personene i bygdemiljøet og relasjonene mellom dem. Hovedpersonen Elise følger sin unge onkel i hans første dyrlegepraksis, i den isolerte Tordenbygda. Praksisen fokuseres på to-tre gårder, og særlig på den vanskjøttede gården til Martin og Sofia, hvor vi møter Anton, en hest som (kanskje) tilhører den mystiske Ivan-rasen. Elises og onkel Kalles forsøk på å gjøre hesten frisk, og å finne ut hvor den kommer fra, faller sammen med at to grupper av mystiske utlendinger kommer til bygda for å beskytte, og/eller stjele, hesten Anton.

Viken har noen sprang sjangermessig. På den ene siden finnes det bygdekomiske episoder, som når sognepresten (han er forresten samboer med gammeldyrlegen Mathias) forsøker å stoppe en løpsk kuflokk ved å kaste salmebøker på dyrene. På den andre siden finnes dramatiske ritt gjennom skogen, farlige klipper, skjulte hulemalerier og brennende låver.

Purister kan muligens arrestere Viken for noen overspill, men alt i alt synes jeg at dette er en god debut. Hovedpersonen Elise veksler troverdig mellom å være nysgjerrig, overivrig, usikker og engasjert. Karakterene rundt henne er ikke like interessante. Riktignok har flere av dem paradokser i seg, men som hovedregel er personene formet av én idé pr person. Noen av typene er interessante, men de fleste av dem forblir typer. Forlaget bør få minuspoeng for den keitete illustrasjonen på omslaget, hvor Elises stive blikk neppe trekker flere lesere til boka.

Dyr og anatomi

Dokudrama fra dyrlegelivet og legelivet i utallige tv-kanaler har gjort dagens ungdom mer vant med kirurgens kniv enn tidligere generasjon. Dette er kanskje et uttrykk for et kulturskifte. Jeg tror ikke at dagens ungdommer, eller vår tid generelt, er mindre emosjonelle eller empatiske. Heller ikke overfor dyr, selv om det er forskjell mellom de følsomme blant oss som tillegger dyrene menneskelige følelser og egenskaper, og de pragmatiske, som behandler dyr saklig og delvis nytteorientert. Min spådom er at forskjellen i mentalitet ligger i at huden ikke lenger utgjør noen grense for ubehag eller sømmelighet. Huden er på dyret (og på oss mennesker) som panseret på bilen: noe vi kan åpne for å behandle det som ligger under.

Ulvejakt og bygdedyr

Vera i Tyra T. Tronstads bok flytter sammen med faren til ei lita, lukket østlandsbygd, hvor faren skal arbeide på et bokmanus om ulven. Typisk nok for ny norsk barnelitteratur er faren mindre sosialt kompetent enn barnet, og det er Vera som først ser at det er en interessekonflikt mellom farens dyrevernengasjement og bygdas hemmelige ulvejaktlag, som ikke er mer hemmelig enn at «alle» vet om det. Tronstad og jeg kommer fra noenlunde samme del av Hedmark, og jeg ser at Tronstad har med seg noen inntrykk fra ulvedebatten i Østerdalen, og fra bygdemiljøet der.
I møte med den lille bygda blir den bråmodne Vera overveldet av et uoverskuelig mønster av voksne med hemmeligheter. Det handler om ulver, om den snille bonden Brandos sorg over kona, om Gustav – den jevngamle gutten som er like innadvendt som Vera selv er, og om den magiske strikkelua som Vera ved en feil «arver» etter Brandos avdøde kone Margareta, ei lue som gjør at sansene forsterkes og hun kan kommunisere telepatisk med hunder og ulver.

Tronstad lykkes med å gjøre denne magiske lua til en del av fortellingen. Det fremstår som forståelig, ja til og med noenlunde logisk, at Vera må være så følsom for hva som foregår at hun klarer å fange opp ulvenes vandringer og tanker.

Vera forteller med en overveldende presis, sterk og moden stemme, som gjør inntrykk på leseren. Tyra T. Tronstad er en av de mest lovende forfatterne jeg har sett de siste årene. Hennes bok fra i fjor, Hvis det er flere som juger nå, var en sviende fryd av spenning og erkjennelse, som vokste for hver ny vri i fortellingen. Både da og nå skriver hun med en jeg-forteller; det er et krevende valg, fordi det ligger store lag av egenanalyse, observasjoner og refleksjoner i jeg-fortelleren hennes, og det er vanskelig å balansere jeg-personens antatte modenhetsnivå med den erkjennelsen som ligger i teksten.

Avsløring

En kriminalfortelling skal inneholde en forbrytelse og en forbryter som fortjener å bli avslørt og straffet. Tronstads fortelling inneholder riktignok både forbrytelser og forbrytere, men bokas siste del er ikke bare basert på krim-sjangerens struktur med oppklaring og straff. Snarere er det snakk om en kombinasjon av to andre mønster: Vera forstår mer av hva som skjer, og det er jo et forholdsvis vanlig (og jeg hadde nær sagt «ikke-kriminelt») grep i en roman; og det skjer en modning og forandring hos alle parter som gjør at motpolene forsones, og det oppstår en realistisk neddempet harmoni. I en barnebok kan «avsløring» bety flere ulike ting. Én ting er at skurker avsløres, en annen ting er at barn forstår mer av sine omgivelser, slik barn i utvikling modnes i løpet av fortellingen.

Barn som løser opp

Selv om bøkene fra en side sett fremstår som motsetninger, har de fra en annen side sett et fellestrekk som er barnelitteraturens eksistensberettigelse: det er barnet, den aktivt handlende hovedpersonen, som må løse gåten og bringe ny harmoni.

Hos Viken er miljøskildringen realistisk, mens krimgåten er urealistisk fundert i sagn fra 1700-tallet. Hos Tronstad er forbrytelsen realistisk nok, mens miljø og bakteppe har noen trekk av det magisk urealistiske. Viken skildrer et åpent bygdesamfunn hvor alle kjenner alt om alle, og hvor Elise raskt blir innviet i alle personenes fortid og traumer. Bygdeharmonien forstyrres imidlertid av sagn fra fortiden som ingen forstår, og Elise bidrar til å oppklare hemmelighetene og skape ro.

Tronstad skildrer et lukket bygdesamfunn med reelle hemmeligheter i nåtid. Delvis er det snakk om konspirerte hemmeligheter som «alle» kjenner unntatt de nye, og delvis er det sperrer av det usagte i forholdene mellom menneskene i bygda. Veras handlinger bidrar til å løse opp, og skaper en forbedring for alle.

Vikens bok slutter på tradisjonelt vis med en belønning. Elise har bestått prøven som ligger underforstått i fiksjonsoppdraget, og hennes belønning er «oppgradering tillit»: hun blir betrodd et krevende oppdrag med å sy ei ku som har skadet seg.

Tronstads bok slutter mer ambivalent, med en moderne avdempet harmoni. Vi ser en oppklaring og en forbedring: Veras uro har blitt borte, mange relasjoner er forbedret, Veras far lykkes med sitt prosjekt og Vera trives i den lille bygda. Det er harmoni, men det er en reservert og avklart realistisk harmoni – som Vera kjenner grensene for. Hun vet hvor hun må slakke på kravene, hun vet at ikke alt handler om flaks eller dyktighet, men at du trenger noen som gir deg og at hun selv må gi noe for at harmonien skal bestå: «Jeg har en venn. Vi har en judoklubb. De funker på en slags måte. […] Det hender han kaster meg i bakken – særlig hvis jeg gjør meg litt slapp og tenker på noe annet et lite øyeblikk. Da blir han glad. Det er fint når han er glad.»