En fisk som vil fly

«Så du er en fisk» sier studierådgiver Bente første gang Jonas dukker opp på kontoret hennes. Det er siste år av ungdomsskolen, juleferien er over og fristen for å søke på videregående nærmer seg. Bente utfordrer Jonas til å velge skole ut fra hva han har lyst til å gjøre med livet sitt, ikke hvor kameratene skal gå. Jonas, som mest har svømt med stimen så langt i livet, må ta et valg som vil få konsekvenser. Skal han allerede nå velge hva han vil gjøre med livet sitt, eller er det viktigere å finne en skole der han tror han kan trives og passe inn?

Fiskedammen Jonas har svømt rundt i de siste årene er en ungdomsskole på vestkanten i Oslo, Jonas har riktignok en tidlig barndom på Sagene og en far i et oppussingsobjekt godt utenfor bykjernen, men er for lengst akklimatisert i en tilværelse med hytte på Hvaler og mulighet til å ta taxi til fest når han roter seg bort på østkanten. Han blir ikke skremt av at kjærestens hus har en hage så stor som en park, og økonomiske hensyn er ikke en faktor i valg av yrkesvei. Større samfunnsmessige utfordringer, for det meste internasjonale, dukker mest opp i samtaler Jonas ikke deltar direkte i. Han påpeker spydig at lokallaget i Sosialistisk Ungdom samles i Noras foreldres villa «til 30 millioner for å diskutere fattigdom».

Jonas er ikke så interessert i politikk, men er våken nok til å kunne sende smarte stikk i alle retninger. Når kameraten Eskil forteller at han kommende år skal på utveksling til Peru, kritiserer Jonas han: «Å komme dit som en rik, hvit fyr for å studere de innfødte». Akkurat denne replikken er nok mest et forsøk på å skjule skuffelsen over at kameratgjengen på fire ikke kommer til å gå sammen på videregående. De har ulike ambisjoner, så skole- og framtidsvalg spriker.

Guttegjengen må gjennom flere prøvelser i løpet av boka, og Jonas begynner å mistenke at de han trodde han skulle være venner med bestandig, kanskje er på vei ut av livet hans. Både guttene og leserne må tenke over hvor langt de er villige til å strekke seg for å tilgi når noen har gjort en feil. Blir det vanskeligere, eller lettere, når den man trenger å tilgi er en selv?

Fisk eller enestående

Nærmest ved en tilfeldighet havner Jonas i en kirke på østkanten, der blant annet en teatergruppe for ungdom holder til. Første gang han kommer dit, og skal henge fra seg jakken, er han skeptisk: «Kan ikke noen stjele den? sa jeg og angret med én gang. Jeg hørtes ut som en vestkantfyr som var redd for den nye jakken sin. Noe jeg teknisk sett var.» Møtet mellom øst og vest problematiseres i liten grad i boken, men det er her, i kirken på østkanten at fisken Jonas til slutt, som tittelen sier, haler seg ut av sitt vante revir, og går på vannet. Hvordan dette skjer skal ikke avsløres!

Romanen følger Jonas fra juletider og frem til svaret om skoleplass kommer. I humor og alvor er det interessant å være i Jonas sitt hode. Han sier ting han ikke mener og gjør ting han ikke vil gjøre. Av og til viser det seg at det han har sagt er det han faktisk mener, og at tingene han gjør er de han egentlig vil gjøre. Noen ganger blir det feil uansett. Heldigvis, for det gjør boka morsommere at Jonas kjører på, hopper i ting og havner i trøbbel.

Jonas Eide går på vannet er Birgitte Rustad Wegeners første bok for ungdom, men som manusforfatter har hun jobbet med bl.a. Unge lovende og Superheltskolen. Det kan forklare situasjonskomikken og de snertne replikkene. Det merkes at Wegener har kost seg med å lage karakterer som er akkurat passe karikerte, og sette dem i spill i situasjoner som utløser latter som av og til setter seg i halsen. 

Dette er først og fremst en lettlest, underholdende og smart feelgoodroman, med masse god humor og litt tilsiktet dårlig. Samtidig tar den ungdom og ungdomstiden på alvor. Jonas’ følelse av at teppet dras vekk under føttene hans vil være gjenkjennelig for mange. Wegener lar Jonas streve, og tar dilemmaene han står overfor på alvor.

Om å miste hodet

Jonas erfarer hvor vanskelig det er å ta rasjonelle, gjennomtenkte valg når følelser er involvert. Han mister hodet når han er i nærheten av jenter han liker, og det får konsekvenser. At faren hans fulgte kjærligheten, flyttet til Stjørdal og nesten ikke hadde kontakt med sønnen i flere år, står som et eksempel på at forelskelse kan gi livet en ny retning. Til det gode eller det dårlige. Det spennende og skremmende er at fasiten ofte kommer først lenge etter at valget er tatt. Med den kunnskapen blir den trygge vestkanttilværelsen, familielivet, vennskapene og spesielt kjæresteforholdene, mer ustabile. En plutselig impuls kan rasere alt sammen.

I Jonas Eide går på vannet får mennesker og situasjoner være kompliserte. Alt løses ikke, men det meste kan leves med. Faren til Jonas sier: «Man tenker at ting blir lettere når man blir voksen. At man automatisk blir klok og tar gode avgjørelser. Men man fortsetter jo bare å drite seg ut.» Det er noe fint i det. Å innse at sånn er det, innrømme det, og prøve å gjøre det beste ut av det. Livet blir aldri lett, men så trenger det heller aldri å bli kjedelig.