Faren var en vandrende læreplan

Dessverre har tiden «kommit i kapp med» Ulf Stark, og kritkken hans blir stadig viktigere å lytte til.

Jeg har aldri hørt Ulf Stark tale eller forelese. Ikke har jeg noe sterkt forhold til ungdomsbøkene hans heller, selv om gjennombruddsromanen hans kom på norsk da jeg var fem år, og han pumpa ut klassikere fram til han døde i 2017. Men likevel er det noe merkelig velkjent over essaysamlingen hans Man måste tänka på allt. Texter och tal om barnlitteraturen (Lilla Piratförlaget) som kom ut i fjor. Selvfølgelig, roper jeg ut i lufta etter omtrent annenhvert nye avsnitt jeg leser. Ikke fordi Stark er forutstigbar – langt derifra – det er bare det at absolutt alt han skriver gir så himla god mening akkurat nå. Som sakprosakritiker får jeg den stadig mer utstuderte selvhjelpskulturen rett i fleisen på daglig basis – i form av bøker som skal lære meg å strukturere, planlegge, resultatorientere og måle innsatsen for å bli en sunnere og mer suksessrik utgave av meg selv. Også i terapirommet møter jeg oftere mennesker som håper terapien skal hjelpe dem i selvforbedringsprosjektet sitt.

Ifølge overskriften på en artikkel i Dagens nyheter fra i fjor, har «Tiden […] kommit ikapp med Stark-klassikeren Jeg tar sjansen (Dårfinkar och dönickar, 1984)». Artikkelforfatteren mener Stark var forut for sin tid når det kom til utfordring av kjønnsroller. Joda, tenker jeg, det er jo sant og flott at vi er kommet lenger på den fronten. Men den pedagogiske nyttetenkningen Stark ville være en motvekt til – være seg i dikt-, roman- eller essayform –  er fortvilende nok blitt enda mer gjeldende i dag.

Løfter opp barnefortellingen

Som barnebokanmelder har jeg lest mange velskrevne og velmente refleksjoner om denne typen litteratur. Men denne boka er annerledes, for Starks tenkning stikker langt dypere. Hos ham blir barnet – og den litteraturen som virker i oss på barnets særegne premisser – satt opp som motsats til den rasjonelle, målorienterte modusen som preger vår tid. Slik løfter han den fortellende, fantastiske og mystiske barnelitteraturen som bygger på myter og eventyr, og all den innsikten som ligger lagret i folkekulturen, opp på nivå med filosofi- og idéhistorien, hvor den hører hjemme.

Det kommer for eksempel til uttrykk i dialogen han har med Strindbergportrettet på Bonniers årlige hagefest. «Dom riktiga författarna» – de samtidige voksenbokforfatterne som også har portrett av seg på veggene – klikker seg sammen og glir i ett med bildene av dem. Men Stark og Strindberg er enige om at fortellingen ikke verdsettes nok blant de Barthes-, Foucault- og Lacan-lesende samtidsforfatterne, som ikke i tilstrekkelig grad ser de lengste linjene. De vil knuse og dekonstruere de store fortellingene. Men Stark vil ha oss tilbake til mytene, ja helt til skapelsesberetningene, den aller mest grunnleggende kunnskapen vi besitter, som kun foreligger i fortellingens form.

Tilbake ved start

Man måste tänka på allt består av 14 kapitler, alle rasende engasjerte innlegg i debatter om leselyst, leseopplæring, kunst og barnelitteratur. Forfatteren er gjennomgående forbanna på den tilbakevendte nyttetenkningen innenfor barnelitteraturen. Vi nærmer oss førkrigstidens barnelitteratur hvor man så barnet som et «lattjefullt asocialt, ratt jobbigt råmaterial som skulle rationaliseras och saneras, domesticeras, moraliseras och homogeniseras till en ANSTÄNDIG MÄNNISKA» skriver han. Så kom Astrid Lindgren, heldigvis, og Tove Jansson og alle dem som ville noe mer og større for barnelitteraturen. Men nå er vi tilbake til start, ved bøker som skal være etisk merket, ukontroversielle og akkurat passe vanskelige å forstå. Dagens barnebøker mangler både musikalitet og sensualitet, mener Stark. Mens de egentlig er ment å suggere fram og aktivere selve livskraften! Barneboken skal snu opp-ned på etablerte sannheter og gjødsle oss med fantasi og anarki!

I puberten leste han alt han kom over i søk på en identitet, skriver Stark. Og for å lage orden i sitt gigantiske, indre kaos. I hans lesning: Camus ledet til Sartre som ledet til Kierkegaard som ledet til Hegel. Og så tok han pauser med Cocktail og Pin-up, mener han å huske. Men ettersom innlæringsmetodikken i skolen stod i diametral motsetning til hans egen, ble han aldri noe skolelys. Uorganisk lesing etter emnemessig avgrensede fagområder, avsluttede kunnskapssystemer, kontrollerbare fakta og forutbestemte resultater lå så altfor langt vekk fra hans egen assosiative og interessedrevne måte å lese på. Derfor vekket skolesystemets og – farens – instrumentelle pedagogikk motstand i ham.

Som en kroppsliggjort læreplan

Når noen spør Stark om hvem som er målgruppe for bøkene hans, fnyser han først, forteller han. Så, når han får tenkt seg om, svarer han at han skriver bøkene sine for det barnet faren hans aldri fikk lov å være. «Och som han dolde så duktigt under den vita skjortan, slipsen, tandläkarrocken och sitt allvarliga vuxenansinkte», legger han til. Båden moren og faren har essensielle roller i mange av barnebøkene hans. Så også i essaysamlingen. De to skrives fram som representanter for to motstridende typer barnelitteratur: Den som er skrevet på de voksnes premisser, og den som er skrevet på barnas.

Faren var tannlege, og opplysningsmann på sin hals. Han var også amatørradiooperatør, og når pasientene hans satte seg til i stolen, stakk han inn klyper og tamponger i munnen på dem, før han satte i gang å forelese for dem om alt mellom himmel og jord som han mente de hadde nytte av å lære. På samme måte forsøkte han til enhver tid å sprøyte kunnskap inn i sønnen. Barneoppdragelsen skulle være basert på fornuft, syntes han, og alle strenge grenser som ble satt for Ulf og broren skulle følges opp av en fornuftig forklaring. I kommunikasjon med faren ble sønnene aldri forventet å skulle svare på noe, de skulle kun ta til seg informasjonen. Han var som en kroppsliggjort svensk læreplan, skriver Stark. En enveiskommunikator med et entydig, rasjonelt budskap, pedagogisk forklart så mottakeren skulle forstå det hele.

Men i dagens samtaler oppfører den avdøde faren seg annerledes. Nå er han åpen for sønnens innspill, og sammen tegner de opp en ny kommunikasjonsmodell, som svarer bedre til Starks bøker: «Sender: ? – budskap: ? – mottaker: ?». Han skriver nemlig om det han ikke på forhånd vet, forklarer han faren, og er egentlig ikke særlig opptatt av at leseren skal forstå så mye.

Uforståelige leseropplevelser

Utsagnet er radikalt, og typisk for Starks spissede stil. Skriver vi virkelig på vegne av barna, på deres premisser, om vi ikke i noen grad tilpasser språket vårt til deres ordforråd og forståelseshorisont? lurer jeg. Men så husker jeg jo hvordan jeg slukte kioskbokserien Isfolket av Margit Sandemo da jeg gikk i fjerde klasse – på grunn av kombinasjonen av magi, mystikk og nettopp – la oss si det rett ut – den tidvis drøye pornografien jeg kanskje ikke burde hatt tilgang til. I Percy-bøkene røyker Ulf sigaretter (riktignok uten å inhalere), han stjeler øl, slår ned folk og smugkikker i pornoblader og på sykepleierpupper. Og Stark skriver varmt om sine egne leseropplevelser med litteratur som ikke var ment for ham, og som derfor gav den forførende følelsen av innblikk i en hemmelig og løfterik voksenverden.

Faktisk behøver ikke kunsten en gang ha noen bokstavelig mening for å fenge oss, bare bilder eller lyd og rytme, reflekterer Stark. Det har han mange eksempler på, fra Ole Brumms tiddeli bom og huttemei tu til ride, ride ranke. Hadde den eksistert da han skrev essayet kunne han faktisk også ha nevnt sin egen og Linda Bondestams vakre bildebok, Dyr som ingen så unntatt vi (Cappelen Damm, 2018), som er stappfull av deilige, konsonantrike ord uten noen kjent betydning: Grevlinggrop, månebærkratt, hummeli og nomadamm. Foreldrenes særegne stemme når de leser høyt, babyen som kjenner igjen lyden av stemmen til foreldrene inne i magen, barnets kommunikasjon før det tilegner seg språk – for Stark henger det tett sammen med fortellingen og kunsten. For først når man er helt trygg på at man blir rommet, «holdt» og akseptert, kan man gi seg hen til leken og alt det vidunderlige som ikke skal forstås eller har noe formål utover følelsen det gir i kroppen. Dette var moren og fortellingene hennes for Stark.

Leste faren inn i Rasmus på loffen

Mens farens kveldsritual var å stille husets tolv klokker så de for enhver pris skulle slå i takt, leste moren for dem. «Han voktet tiden, den som binder oss til det nærværende og holder oss i det jordnære og kontrollerbare», skriver han om faren. Men moren leste eventyrheftet Bland tomtar och troll, Brødrene Grimm og Elsa Beskows bildebøker, og tok ham et helt annet sted. Vekk fra det jordbundne og innover i fantasien: Fortellingene synker ned i oss og lager uorden, fremkaller følelser og fantasier. Og ifølge Stark vekker de opp igjen minner som har ligget innestengt i seg selv lengst nede på bunnen i oss: «Så skapar sagorna och deras bilder associativa forbindelser, inte bara med vår mytologiska forhistoria, utan också med det okanda langst ner på botten av våra jag».

Flere steder i boka trekker han fram leseropplevelsen han hadde med Lindgrens Rasmus på loffen. Inn i boka leste han all sin lengt etter å bli kjent med den delen av faren som var mystisk og paradoksal, han som spilte fiolin uten lyd i mørket om natten og som dro på lange og ensomme mopedekskursjoner hver eneste helg. Gjennom Rasmus’ eventyr maler Stark fram et bilde av en far som drømte om noe annet, men som holdt seg selv fanget i en kategorisk og rasjonell tenkemåte, der hvert øyeblikk måtte tjene et formål. Når bevisstheten forsøker å kontrollere og overskygge det ubevisste, mister vi tilgang til det som egentlig beveger oss: bildene, symbolene, mytene, det lekende.

Et forsvar for løgnen

Bokas form er i seg selv et argument for det den forsvarer: Tekstene er ikke tematisk systematiske, ikke faglig autoritative, men assosiative, erfaringsnære og stemningsmettede. Ingen av tekstene er kontekstualisert med trykke- eller talested og -tid, men følger hverandre som kapitlene i en memoarbok. Faktisk slår det meg mens jeg leser at jeg likeså gjerne kunne ha lest boka som en roman. Poengene hans formuleres nemlig uten unntak med utspring i en erfaring har han gjort seg – et minne om en mystisk, vakker, vond og ukatgoriserbar hendelse, oftest fra barndommen. Mange av dem kjenner vi fra før, særlig dem om farens pedagogiske iherdighet. Andre er helt nye for meg, som fortellingen om den gangen han rømte hjemmefra og ble kjørt hjem i politibil. Hele året hadde han presentert foreldene for forfalskede og forbedrede karakterer, men var nå blitt oppdaget, og tenkte det var lurt å reise før faren fikk høre om falskneriet. Han planlegger første overnatting på rømmen i en kiste med grus, men blir funnet av en politimann. Når mannen spør hvor han bor, oppgir han feil adresse og forsøker å få den ukjente kvinnen som åpner døren med på notene:

«Så jag kastade mej i hennes famn.

– Mamma! gnydda jag. Snälla mamma!

Jag hoppades få inn henne i huset och stänga dörren. Men mina händer halkade på det glansiga tyget och näsen kilades fast mellan hennes bröst. Dom var orubbliga.

– Vem är det här? fnyste hon och drog loss min skalle.»

På lag med det ubevisste

Enden på visa blir at han må love faren aldri å lyve igjen – fra nå av er det SANNHETEN – og bare den – som gjelder. Og her kommer vi til et interessant poeng hos Stark som han gjentar flere ganger gjennom boka: Det fantasien vår har å bidra med, er nesten alltid sannere enn den verifiserbare virkeligheten. Han vrir seg i irritasjon over dem (oftest faren) som hele tiden skal begrense den potensielle innsikten løgnen gir, ved å faktasjekke. Uffe Lickberg og Klas Göran er to kamerater som ofte dukker opp i barnebøkene hans. I essaysamlingen krangler de om hvilken vei Ulf gikk da han balanserte over broa mellom Stureby og nabobyen, en hendelse han først skriver om i Min venn Percys magiske gymnastikksko (1992). Kan det være at Percy gestalter forfatterens undertrykkede alter ego, blir han spurt under et intervju, og det tror han nok han må svare ja på. Mens Uffe Lickberg og Klas Göran er blitt voksne menn i det virkelige liv, lever Percy – som etter alt å dømme ikke har noe empirisk motsvar i kjøtt og blod – fortsatt videre som barne-Ulfs ubevisste skyggeside, en evig kilde til nye tanker og selvrefleksjon for forfatteren.

Stark skriver: «Fortellinger behøver ikke forstås. De virker i oss likevel.» Dette enkle utsagnet rommer en dyp psykologisk sannhet. Psykoanalytikeren Carl Gustav Jung kalte det møter med det arketypiske, symbolene som setter oss i kontakt med de sidene av oss selv som ikke er tilgjengelig for bevisstheten, men som likevel virker i oss. Som terapeut vet jeg at det som virkelig helbreder, sjelden er det som lett kan forklares med ord. Det rører derimot ved noe ordløst i oss, som må erfares med kroppen. Og forstår jeg Stark rett, er det akkurat det han mener en god barnebok skal gjøre også – om vi lar den. Ifølge kulturkritikerne mister vi ekte kontakt med omverden når vi forsøker å underlegge den fornuften for å kontrollere den. Det samme skjer når vi prøver å gjøre litteraturen til et verktøy. Jeg leser Starks essaysamling som en eneste lang oppfordring til våkenhet: La oss sørge for at arven etter Jansson og Lindgren ikke blir overlatt til en gjeng amatørradiooperatører eller – gud forby – forelesende tannleger som passiviserer leserne med bomullstamponger.

Bannerfoto: Stefan Tell/Nordisk råd